NORSKE ARBEIDPLASSER OG VERDISKAPING
Dette innlegget ble sendt til Stavnger Aftenblad, men ikke tatt inn i avisa.
I en artikkel i Aftenbladet 24.november frykter LO-forbundet Industri Energi en «norsk industrikollaps og truer med storstreik» fordi «Regjeringen foreslår å øke «kvoteprisgulvet» fra 200 til 375 kroner for hvert tonn CO₂-utslipp».
Det er ikke bare CO₂-prisen som truer norsk industri. Unntatt fra trusselen er antakelig bare petroleumsindustri og fiskeoppdrett, men bare inntil videre. Får klima- og miljøaktivistene som de vil, er det bare et spørsmål om tid (kort tid) før også disse industriene er en saga blott. Norske arbeidsplasser og en fortsatt norsk velferdsstat er helt avhengig verdiskapingen i næringslivet.
Den svake kronen er sterkt debattert av økonomer og politikere. De fleste mener at den knallsterke norske økonomien (gjennom Oljefondet) skulle tilsi en sterk krone. Slik synes det ikke å være. Men en svak krone burde være en styrke for norsk eksport. Det er det likevel ikke, for annet enn spesielle bransjer.
Et land som har et eksportoverskudd på over 500 milliarder kroner (rundt 100.000 kroner pr. innbygger), i hovedsak fra petroleum, metall og oppdrettsfisk, skulle heller ikke mer eksport være en nødvendighet.
Det kan hevdes, kanskje med tyngde, at bruken av Oljefondet er en vesentlig grunn til situasjonen som har oppstått. I 2024, planlegges det brukt rundt 450 milliarder kroner fra fondet over Statsbudsjettet. Det tilsvarer mer enn 80.000 kroner pr. innbygger, liten som stor. Mye av disse midlene brukes i første omgang til å betale lønn til offentlige ansatte, men fordeles i neste omgang, mer eller mindre jevnt, ut i befolkningen gjennom kjøp av varer og tjenester. Dette forstår de fleste, men det som synes i mindre grad forstått, er at alle disse pengene i siste omgang må brukes utenlands. Hele Oljefondet består av norske fordringer på utlandet, og kan for Norge kun realiseres der. Realiseringen skjer ved at norske borgere kjøper utenlandske varer og tjenester, som det derfor ikke er nødvendig å produsere i Norge.
Hva er så resultatet av denne prosessen? Jo, nordmenn er i stor grad blitt rentenister, og kan leve av utenlandsk produksjon, eller verdiskaping.
Det har selvsagt skjedd en verdiskaping i Norge som har gjort dette mulig. De fleste vet at denne verdiskapingen er spart i Oljefondet, gjennom direkte overførsler og avkastning av midlene (i utlandet). Færre er klar over at mye, kanskje alt, av denne verdiskapingen ikke skyldes direkte norsk arbeidsinnsats, men det som kalles grunnrente. Dette er den tilleggsverdi, ut over normal profitt, som ligger i olje og gass. Denne profitten kanaliseres til den norske stat gjennom petroleumnæringens tilleggsskatt på 50% av overskuddet.
Norske regjeringer kan selvsagt fortsette den politikken som nå føres. Selv om klimaaktivistene ikke når frem med å stoppe olje- og gassvirksomheten, vil den ta slutt en gang. Men ikke før om 20-30 år (minst). Innen den tid bør ny innenlandsk virksomhet bli etablert.
Norske politikere, og altfor mange næringslivsledere, går inn for storslåtte prosjekt innen fornybar energi (havvind), batteri-, hydrogen- og ammoniakkfabrikker, oppsamling og lagring av CO₂ m.m. Det mest karakteristiske ved slike prosjekt, er at ingen er bedriftsøkonomisk lønnsomme. De kan kun gjennomføres med store statlige subsidier, som kommer fra Oljefondet.
Ingen arbeidsplass bør være basert på subsidier. Men kan det etableres norske arbeidsplasser som ikke er det?
En forutsetning for verdiskapende næringsvirksomhet, er at den dekker et behov, og har et marked. Det er utvilsomt et marked for både materielle og immaterielle tjenester i Norge. Spørsmålet er om de kan produseres konkurransedyktig innenlands, og erstatte den grunnrentebaserte oljen og gassen.
Konkurransedyktig produksjon avhenger ikke minst av gode kommunikasjoner. Et godt veinett er helt nødvendig. Et nett av hurtigtog vil gjøre dette enda bedre, og er antakelig den beste investeringen Norge kan gjøre ved bruk av Oljefondet, og gjøre det mulig å «ta hele landet i bruk».
Ny produksjon skapes best, og naturlig, gjennom gründervirksomhet. Dette kan imidlertid ikke planlegges. Det politikerne kan og bør gjøre, er å etablere en god infrastruktur og gode rammebetingelser. Blant de som ivrer for storslåtte prosjekt som nevnt ovenfor, er det nok ingen Birger Hatlebakk (Glamox), Jens Ekornas (Stressless), Frank Mohn (skipspumper), Gunnar Block Watne (ferdighus), Sigval Bergersen (skipsfart), Åsmund Lærdal (førstehjelpsutstyr) eller tilsvarende gründere.
Det er ingen gitt å peke ut gründere, aller minst politikere og økonomer. Dersom de rette forhold blir lagt til rette, vil de med stor sannsynlighet komme frem i dagen av seg selv.
Ivar Sætre
Sivilingeniør
Stavanger
REFERANSER:
Norsk industrikollaps?
Bruk av Oljefondet
Et balansert samfunn
Hurtigtog i Norge