Dette innlegget, om Oljefondet, ble publisert i Stavanger Aftenblad den 25.januar 2018. Utfordringen er aldri besvart.

Professor i økonomi, Klaus Mohn, skrev i Aftenbladet 15.januar en «ode til økonomane». En ode et «høystemt lyrisk dikt», og innlegget var en hyllest til økonomistanden, samfunnsøkonomene med base i Oslo og «kremmar-økonomane» på det verdiskapende Vestlandet.

Nok om det. Her er en utfordring til alle økonomer om bruk av det norske Oljefondet.

For det første: Opprettelsen av Oljefondet var en fornuftig beslutning. I en tid da Norges inntekter fra petroleumsvirksomheten var langt høyere, og kom langt raskere, enn det ville være mulig å bruke på en forsvarlig måte, var overføring til et fond helt naturlig, og nødvendig. Mye av dette er riktig også i dag. 

Så en presisering: Oljefondet er bygd opp av inntekter utelukkende i utenlandsk valuta, fra eksport av petroleum. Midlene er således fordringer på utenlandske tjenester, og kan for Norge kun realiseres i utlandet, eller mer korrekt ved kjøp av varer og tjenester fra utenlandske bedrifter. Det betyr også at midler fra Oljefondet kun kan benyttes i Norge, dersom tjenestene utføres av utenlandske bedrifter.

Det hevdes stadig at vi må være forsiktige med å bruke Oljefondet i Norge. Tross det, inneholder statsbudsjettet for 2018 rundt 230 milliarder oljekroner. I tillegg planlegges det bruket vel 200 milliarder kroner til investeringer og drift av installasjonene. Dette er også oljekroner, fra selskapenes direkte salg av olje og gass, og som i stor grad brukes i Norge. Totalt forventes det derfor brukt rundt 400 milliarder oljekroner i Norge i 2017, tilsvarende 5% av dagens Oljefond, og langt over handlingsregelens 3%. 

Pengene som brukes direkte av oljeselskapene, vet vi hva går til (investeringer og drift). De som går via statsbudsjettet, spres på mange områder. Til sist ender de imidlertid i utlandet. En stor del av oljeselskapenes kostnader er lønninger og betaling for norske tjenester, og går via forskjellige veier til til slutt til innkjøp i utlandet. Svært mange av de varene og tjenestene som betales med oljepenger, kunne imidlertid vært produsert av norske bedrifter. Dette blir imidlertid effektivt blokkert av, i mange tilfeller, unødvendig import. Ureflektert bruk av oljepenger fører altså til tap av norske arbeidsplasser. Det kan selvsagt aksepteres dersom Norge skal bli en stat med rentenister. 400 milliarder kroner tilsvarer ca. 80.000 kroner for hver innbygger, hvert år.

Kan Norge i stedet realisere verdiene i Oljefondet, og samtidig sikre norske arbeidsplasser? Det kan skje gjennom en planmessig og langsiktig politikk for å bygge opp norsk infrastruktur og etablering av konkurransedyktige vilkår for verdiskaping i norske bedrifter. Målet må være en størst mulig grad av selvforsyning med norske varer og tjenester. Selvsagt må varer og tjenester også kjøpes fra utlandet, og finansieres med nødvendig eksport (eller rester av Oljefondet). Kun en slik balanse vil sikre et fremtidig levedyktig og samfunn.

Hva er galt med dette resonnementet?

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar