,

Bruk Oljefondet til å styrke norsk konkurransekraft

Bruk Oljefondet til å styrke norsk konkurransekraft

– ikke til å bli en nasjon av rentenister

Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) hadde i januar 2016 vel 7000 milliarder kroner på bok,

1,3-1,4 millioner kroner pr innbygger.

Stortinget har bestemt at det årlig ikke skal brukes mer enn 4% av fondets verdi – forventet

avkastning over tid.

Fondets navn antyder at det er et pensjonsfond. Antall norske pensjonister, de neste 10-20 år, er

ca. 1 million. Om disse hver får i gjennomsnitt 250.000 kroner i pensjon, er dette en årlig utbetaling

på 250 milliarder kroner, ca. 3,5% av fondets verdi. Dette er mindre enn forventet avkastning, og

muliggjør at fondet kan økes. Alle pensjonister, selv om de kun har minstepensjon, betaler også

skatt, og minst 25-30% av utbetalt beløp betales derfor tilbake til Stat og kommuner. Det offentlige

vil med andre ord motta 60-80 milliarder, som kan inngå i offentlige utgifter.

Oljefondet er imidlertid ikke øremerket pensjoner eller andre formål, og kan brukes fritt etter

Stortingets ønsker.

Fondet er bygd opp av inntekter fra petroleumsvirksomheten. Som motytelse for olje og gass er det

mottatt utenlandsk valuta, i all hovedsak amerikanske dollar. Norge har derved fått fordringer på

utenlandske tjenester, ikke nødvendigvis amerikanske. Slike tjenester kan kun produseres i

utlandet.

Pensjonister bruker i stor grad sin pensjon til nødvendige utgifter, samt gaver til barn og barnebarn.

Om pensjoner fra Oljefondet skal realiseres, må det importeres for 250 milliarder kroner til Norge.

Dette tilsvarer 100.000-200.000 arbeidsplasser i utlandet for produksjon av varer som i stor grad

kunne vært produsert i Norge. Det er ikke noe galt i det, for alle pengene som kommer fra

Oljefondet, må brukes i utlandet. Spørsmålet er hva slags produksjon vi ønsker i Norge.

Velferdsordninger bør i all hovedsak finansieres direkte av befolkning i yrkesaktiv alder.

Av sikkerhetsmessige, og andre, grunner bør en stor del av livsviktige varer produseres i Norge.

Det vil gi landet et variert næringsliv og kortreiste varer. Et langsiktig mål bør være at godt over

50% av slik produksjon skjer i Norge, samt at det etableres reservelager av matvarer for en

krisesituasjon. Bruk av Oljefondet direkte til pensjoner underminerer en slik ordning.

Produktivitetsutvalget (Rattsø-utvalget) hevder at for å finansiere fremtidige velferdsytelser kan det

ble nødvendig å øke totale skatter til 65%. Det er det ingen som ønsker.

Produktiviteten i Norge må økes, og det fins gode alternativ.

Vesentlige deler av Oljefondet kan benyttes til utbygging av infrastruktur og andre langsiktige

investeringer. På den måten kan Norge, selv med relativt høye lønninger, gjøres

konkurransedyktig, og ha en desentralisert bosetting. For å utvikle økonomien etter oljealderen, må

det finnes nye, eller videreutvikles eksisterende, komparative fortrinn. Men det ingen selvfølge at

Norge skal ha et stadig stigende lønnsnivå.

Hva kan så gjøres?

Meget nærliggende er en utbygging av et nett av høyhastighetstog i Sør-Norge, mellom Oslo og de

5-6 største byene. Med reisetider på 2-3 timer mellom endestasjonene, kan dette eliminere

behovet for flyforbindelser på disse strekningene. De som bor nært stoppested underveis, vil få de

samme fordelene. I resten av landet er antakelig raske stamveger og fly løsningen. Dette gir økt

konkurransekraft. Totalt vil en slik utbygging koste i størrelsesorden 700-1000 milliarder kroner.

Utbygging av et superraskt bredbånd til alle norske hjem er en annen mulighet. I Sør-Korea har

visstnok hver husstand bredbånd med hastighet 1 Gb/s, minst 20 ganger gjennomsnittet i Norge.

Et slikt nett vil bidra til å øke norsk konkurransekraft.

En storstilt satsing på kompetanse har vært på dagsorden lenge. Den kan intensiveres ved å

invitere utenlandske studenter og forskere til Norge på gunstige vilkår (stipend/lån). Tilsvarende

kan nordmenn gis stipend for å studere eller arbeide ved utenlandske universitet, institutt eller

bedrifter i perioder. Med 10.000 ut og 10.000 inn hvert år, og en årlig kostnad på 1 million kroner/

person, koster dette rundt 20 milliarder kroner i året. Det vil være vel anvendte penger.

Ordninger for gründer-støtte bør utvides og gjøres mer attraktive og gunstigere, uten å ende som

gavepakker.

Fjerning av samtlige bomstasjoner, gjennom nedbetaling av lån, vil gi en umiddelbar bedring av

økonomien for mange bedrifter, og personer.

Totalt vil tiltakene ovenfor, i løpet av en 20-årsperiode, kunne gjennomføres for 1.500-2.000

milliarder kroner, rundt 25% av Oljefondets verdi.

Det fins sikkert mange andre muligheter. Men politikerne vil aldri være i stand til å finne de beste

prosjektene. Det må overlates til eksisterende bedrifter og gründere.

Det er et ufravikelig krav at investeringene som er nevnt ovenfor, i hovedsak blir utført av

utenlandske bedrifter. Kun da blir Oljefondets verdier realisert. Risiko for innenlandsk

overoppheting av økonomien må vurderes kontinuerlig. Målet må være et fremtidig Norge som i

hovedsak er selvforsynt. Nødvendig import kan dekkes av eksport av fisk, metaller, annen

konkurransekraftig industri, turisme og andre tjenester.

Av eksemplene ovenfor synes vanskelig å bruke hele Oljefondet i overskuelig fremtid. Det burde

imidlertid være et mål at i alle fall halvparten av fondet (3-4000 milliarder) settes av til slike prosjekt

i de nærmeste 20-40 år, prosjekt som det sannsynligvis tar minst 10 år å gjennomføre.

Vi må unngå å bli en nasjon av rentenister. Det er uetisk.