Ny strategi for bruk av Oljefondet

Om alternativ, og bedre, bruk av oljefondet.

En link til innlegget ble i 2022 sendt bilutvalget som skal vurdere Oljefondet.

Stortinget har bestemt at realverdiene i Oljefondet i hovedsak ikke skal røres, kun gjennomsnittlig årlig avkastning. Derfor er det satt en øvre grense på 3% som årlig kan tas ut av fondet. 

Som beskrevet i en tidligere artikkel, er midlene i Oljefondet bygd opp av fordringer på utenlandske tjenester, fra levering av olje og gass til utlandet. Beslutningen om ikke å røre oppsparte midler, innebærer derfor at Norge lar være å realisere disse verdiene. For nasjonen Norge er det viktig å være klar over at midler fra fondet kun realiseres gjennom kjøp av varer og tjenester i utlandet.

Oljefondet har ved slutten av 2017 en verdi på over 8000 milliarder kroner, variererende i takt med internasjonale konjunkturer. Grensen på 3% av fondet utgjør rundt 250 milliarder kroner, 50.000 kroner pr. innbygger. For dette kan hver nordmann i gjennomsnitt kjøpe varer og tjenester for 150 kroner pr. dag. Om disse varene og tjenestene ble produsert i Norge, utgjør det i størrelsesorden 100-150.000 årsverk. Tapet av disse arbeidsplassene kommer i tillegg til de de årsverk som kjøpes i utlandet ved bruk av normale eksportinntekter. Alle land har behov for å bytte varer og tjenester med andre land. Spørsmål er hvor mye, for å opprettholde et naturlig arbeidsmarked og en naturlig vareproduksjon.

Målet bør være å sørge for at innbyggerne har en god levestandard og et tilfredsstillende liv. Det innebærer at landet har en fornuftig og effektiv vareproduksjon, og at alle (de som vil) har et arbeid å gå til. Det er uetisk, og bør ikke være en forutsetning, at utenforstående (andre land) sørger for en vesentlig del av dette. 

Det er hevdet at en av de beste investeringene som er gjort i USA, var utbyggingen av det interstatlige motorvegsystemet, besluttet i 1956 under president Eisenhower. Noe tilsvarende bør Norge benytte Oljefondet til. En forutsetning for dette er at arbeidet utføres av utenlandske bedrifter. 

Konkrete investeringer, må selvsagt diskuteres grundig. Et vesentlig kriterium må være at investeringene er til nytte for flest mulig – på kort og på lang sikt. Det innebærer at infrastruktur er av spesiell interesse. Listen nedenfor over mulige tiltak, er kun et forslag. Andre kan være bedre.

• Nedbetal alle bompengelån
  Dette tiltaket har umiddelbar virkning. En rekke bedrifter får en bedret økonomi. Det gjelder også mange familier, og det blir slutt på en ekstremt upopulær ordning. I en overgang kan i tillegg hvert fylke tildeles et beløp for å avslutte planlagte prosjekt.
• Etabler en effektiv transportløsning mellom store befolkningssentra
  Dette tilsvarer det amerikanske motorvegsystemet. En løsning kan være å kopiere dette. Et alternativ, kanskje bedre, er å etablere et system av høyhastighetstog (200-300 km/t) mellom landets hovedområder: Osloregionen, Bergensområdet, Nord-Jæren, Møre, Trøndelag og kanskje Bodø/Tromsø, med 5-6 stopp på hver strekning. Det fins allerede planer for en slik løsning, som av mange har større aksept enn motorveier.
• Utbygging av digital infrastruktur, i internasjonal toppklasse.
• Storstilt satsing på læring og utveksling av kompetanse med utlandet.

Realisering av samtlige av disse tiltakene vil kun kreve en brøkdel av Oljefondet (20-25%). Det er derfor plass for langt flere tiltak, men de ovenfor kan være en god begynnelse.

Hovedmålet må være at vi etablerer en nasjon som i størst mulig grad er selvforsynt med varer og tjenester den selv kan produsere. Noe annet er uetisk.

Ivar Sætre

Sivilingeniør

Stavanger