Trenger vi CO2-fangst?

Om karbonfangst og lagring (CCS). Innsendt til Stavanger Aftenblad 31.januar 2018, men ikke antatt av avisa.

Direktør Trude Sundset i det statlige foretaket Gassnova hadde i Aftenbladet den 30.januar et engasjert innlegg for å opprettholde sin egen arbeidsplass: “Satsing på CO2-fangst og -lagring er det eneste alternativet vi har nå”.

Hun hevder at “klimaendringene er kanskje den aller mest alvorlige utfordringen verden står overfor”, med “ekstremvær og klimaforandringer som truer matsikkerhet, spredning av farlige sykdommer og driver mennesker på flukt”. Antakelig er ikke noe av dette korrekt. Det har ikke blitt mer ekstremvær på verdensbasis, det er aldri produsert mer mat i verden enn i 2017, helsesituasjonen har blitt bedre hvert år de siste 100 år i alle land, og det er ingen som så langt har måttet flykte på grunn av klimaet (men mange grunnet krig).

Det er riktig at Norge har sluttet seg til Paris-avtalen, og må følge den inntil vi eventuelt trekker oss fra den. Det er mulig, for det såkalte to-gradersmålet for år 2100 (noen vil ha 1,5 grad) er et politisk bestemt mål basert på høyst usikre modellberegninger. Disse beregningene er allerede falsifisert av den pågående stansen i global temperaturøkning som nå har vart i nesten 20 år, mens atmosfærens innhold av CO2 har økt jevnt og trutt. I stedet for å være til skade, har faktisk dette ført til at verden er blitt stadig grønnere (og mer fruktbar).

Sundset avslutter med at “veien til Paris-målene er lang, og at vi trenger alle løsninger som kan bidra til å stanse klimaendringene før det blir for sent”. Det som uansett trengs er å sørge for at verden har tilstrekkelig energi til at hele verdens befolkning kan ha en tilfredsstillende levestandard i 2100. Det er det ytterst tvilsomt at den nåværende satsingen i tråd med Paris-avtalen vil bidra til.

Den amerikanske professoren Roger Pielke har nylig foretatt en interessant analyse av klimabevegelsens mål og konsekvensene av dem i én figur (https://wattsupwiththat.com/2018/01/29/illustrating-the-failure-of-the-climate-movement-in-one-graph/). 

Siden starten på “klimadiplomatiet” i 1992 har verdens bruk av fossile brensler økt med 57%, til vel 11000 million tonn oljeekvivalenter (mtoe) i 2017. Fram til år 2050 er det ca. 12000 dager, og målet er å redusere bruk av fossile brensler til da med ca. 90%. Det vil si at bruken, fra i dag, må reduseres med i underkant av 1 mtoe hver eneste dag. I energi tilsvarer 1 mtoe omtrent:

• 1,5 x 1 GW atomkraftverk (ca. 5% av Norges totale kraftverkskapasitet)
• 1500 x 2 MW vindturbiner (ca. 4 ganger samtlige norske vindkraftverk)
• 14 million x 295 W solpanel

For å nå Paris-målene, må det altså verden hver eneste dag de neste 30 år bygges ut alternativ kraft tilsvarende 5% av total norsk vannkraft eller 4 ganger nåværende antall vindmøller i Norge.

Heldigvis er dette antakelig unødvendig, dersom nåværende kraftverk beholdes og forbedres.  I tillegg er det langt mer økonomisk, og fornuftig, å planmessig investere i risikoredusende tiltak for skader på grunn av unormalt vær.

Ivar Sætre

Sivilingeniør

Stavanger