Når utgangspunktet er som galest

Om den politiske debatten om klima og politisk korrekthet.

Norges største forfatter, Henrik Ibsen, tilskrives følgende sitat (fra Peer Gynt): «Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest».

Undertegnede var siste uke på oljemessen, og hørte flere interessante foredrag i den intime arenaen Centre Court. Mange foredrag var om det grønne skiftet og overgangen til fornybar energi. 

En ting var klart: Ingen synes i det hele tatt å stille spørsmål ved om CO2 er årsak til temperaturstigningen på ca. 1 grad Celsius fra 1850 til i dag. En taler fra Institutt for klimapolitikk (Cicero), Glenn Peters, startet sitt innlegg med en kurve som viste en lineær sammenheng mellom temperaturøkning i atmosfæren og dens innhold av CO2. Langt fra alle mener dette er en korrekt fremstilling.

Det er akseptert av de fleste at det i løpet av de siste årtusener har vært temperaturtopper, og -bunner, med ca. 1000 års mellomrom (se f.eks. climate4you.com). I romertiden, rundt år 0, var global gjennomsnittstemperatur litt høyere enn nå. De neste 500 år falt den med knapt en grad, for så på nytt å stige til en ny topp rundt år 1000 (i vikingtiden). Deretter falt temperaturen igjen med en grad, til den laveste temperatur på flere tusen år rundt år 1700 (i den lille istid). Så har temperaturen igjen steget, med én stopp på 1800-tallet, og to på 1900-tallet. Temperaturen er nå omtrent som for 1000 år siden. 

Menneskelige utslipp av CO2 startet med den industrielle revolusjon noe før år 1900. Siden da har temperaturen steget, men med to lange perioder uten stigning, i 1945-70 og etter 1998. I den siste perioden er over 30% av all menneskeskapt CO2 sluppet ut, med minimal endring av temperaturen. Det som imidlertid er vanskeligere å forklare, er hvorfor temperaturen to ganger steg og sank med rundt en grad i løpet av de foregående 2000 år, uten at innholdet av CO2 i atmosfæren endret seg i det hele tatt.

Det er ingen uenighet om at CO2 er en klimagass. Men sammenhengen mellom innhold av CO2 og temperaturøkning er logaritmisk avtagende. Det betyr at økning i temperatur med det før-industriellle innholdet på 280 ppm er langt høyere enn det en dobling til 560 ppm vil gi (det er nå ca. 420 ppm). Uten forsterkningseffekter (feedback) er det beregnet at en dobling fra 280 til 560 ppm vil føre til en temperaturøkning på rundt 1 grad Celsius (Christy, UAH), under halvparten av det klimamodellene som brukes av FNs klimapanel gir. Klimamodellene avviker så mye fra observasjoner, at de egentlig ikke kan brukes.

Det er mange gode grunner til å støtte den tekniske utviklingen av ny energi, inkludert fornybar, men reduksjon av CO2 i atmosfæren er antakelig ingen god grunn. Uansett bør slik utvikling gjennomføres etter rent markedsmessige kriterier, og i hovedsak uten subsidier. Kun det vil føre til en gradvis bedre og bærekraftig verden. 

Forhåpentlig kan vi unngå å måtte si som Stavanger-dikteren Sigbjørn Obstfelder: «Jeg er visst kommet til feil klode. Her er så underligt …».

En relevant link:

https://wattsupwiththat.com/2017/11/29/study-no-acceleration-in-global-warming-climate-sensitivity-to-co2-too-high/

Obstfelder´s dikt: Jeg ser