Når du ikke ballen, ta spilleren!

Kommentar i Stavanger Aftenblad 14.11.2013 til Harald Liebich i klimadebatten

Som ventet benyttet lektor Harald Liebich sjansen når han så ordet Heartland i undertegnedes innlegg om global oppvarming den 13.november («Skepsisen er ikke uttrykk for kritisk tenking»).

Når man ikke lenger har motargumenter, er det en vanlig taktikk å forsøke å sverte den som står bak de argumentene man er uenig i, eventuelt tie. Dette er, dessverre, helt i tråd med de meninger Sven Egil Omdal gir uttrykk for i sin kommentar den 19.oktober («Ingen plass for antifakta»).

Som Liebich forhåpentlig er enig i, er det grunnleggende i vitenskapen å være skeptisk. Det må være mulig å falsifisere enhver teori (vise at den er gal), i motsatt fall bygger den på tro. De Liebich kaller klimaskeptikere, representerer derfor en lang tradisjon, og er egentlig realister (derfor kaller også den norske organisasjonen seg for Klimarealistene). De bygger på de samme fakta (målinger), men kommer til andre resultat. Liebich utfordres til å dokumentere hva som er galt i (falsifisere) de konklusjonene som motrapporten til IPCC-rapporten (NIPCC) er kommet til. En flertallsbeslutning (konsensus) er ikke tilstrekkelig. For å sitere Albert Einstein: Det som er korrekt er ikke alltid populært, og det som er populært er ikke alltid korrekt. 

Historien kan vise til mange massebevegelser med mer enn 90% oppslutning, men som til sist viste seg å stå for en gal, endatil destruktiv, retning. Noen hevder at klimahysteriet er århundrets bedrag, og at hvis det viser seg å være galt, kan dette ha en ødeleggende virkning på vanlig naturvitenskapelig arbeid.

Konsensus-argument må ikke settes i høysetet som ubestridelige fakta. 

Å være enig med flertallet, er i alle fall ikke synonymt med kritisk tenking.

Ivar Sætre

Sivilingeniør, Stavanger