KLIMAKRISE I 1789 ?

Innlegget nedenfor, publisert på inyheter.no 15.august 2023, er en kort sammenligning mellom to uvær: Hans i 2023 og Storofsen i 1789. De synes å omfatte i hovedsak det samme området i Norge.

Siden 1789 var på slutten av den lille istid , en kuldeperiode med meget små menneskeskapte utslipp av CO2, og 2023 er i en relativt varm periode med store globale utslipp av CO2, er likheten  vanskelig å forstå dersom Hans er forårsaket av CO2.

********************

Det er ikke mange som i dag har unngått å høre om «ekstremværet Hans» og dets herjinger i det østlige Norge, fra sør for Oslo til det sørlige Trøndelag, samt de østlige delene av Vestlandet. Det skyldes i stor grad at området som er rammet, også er senter de fleste mediahus, og dermed journalister, i Norge. Skylden for ekstremværet legges i all hovedsak på «klimakrisen» som de fleste journalister hevder Jorda er inne i. Det fins likevel nå klimaforskere som uttaler at «klimaskeptikerne har litt rett», og at media ofte overdriver. Andre hevder imidlertid at «Vi kan si med stor sikkerhet si at vi bare har sett begynnelsen på klimakrisen. Fremtiden vil bli verre. Langt verre».

Det er nevnt at Hans er det verste uværet på 25 år. Hva om vi går litt lenger tilbake? For eksempel til juli i 1789.

I dagene 21-23.juli 1789 toppet uværet Storofsen seg i omtrent det samme området som der Hans i år har herjet. Ekstremflom rammet store deler av innlandet i Norge, og utløste en rekke jordskred. Flomsteinen ved Mjøsa har sin høyeste markering fra 1789. Flommen skyldtes en kombinasjon av sein snøsmelting, kraftig regnvær og sterk varme. En bonde i Sunndalen skal ha målt hele 320 mm med regn på to døgn. Flom rammet særlig Glommavassdraget, de øvre delene av Begnavassdraget, Numedalslågen, Driva, Orkla og de midtre delene av Gaula. Offisielle statistikker forteller om 61 omkomne, men det var antakelig flere. I Gudbrandsdalen alene ble mer enn 3000 hus totalskadet, og i Gudbrandsdalslågen skal vannet ha fylt hele dalbunnen. De to dagene flommen var verst, var vannstanden i Mjøsa opptil syv meter over det normale, og vannføringen var trolig nærmere 5000 m3/s nedstrøms Øyeren. Til sammenligning var vannføringen 3600 m3/s under Vesleofsen i 1995.

Mye tyder på at det som skjedde i juli 1789 var svært likt det som har skjedd i juli 2023, 234 år senere. Men siden Norge i 1789 var nær slutten av den lille istid, kan ikke Storofsen skyldes noen form for global oppvarming. Snarere var det på grunn av «global nedkjøling», om uværet skal tilskrives klimaendringer. Den kalde perioden varte mye lenger enn til 1789, og året 1816 har gått over i historien som «året uten sommer».

Det er ikke registrert at noen journalister, eller andre, har sammenlignet Hans med Storofsen. Det kan selvsagt ha mange årsaker, men det er uten tvil grunn til å stille spørsmål ved om uværet Hans i det hele tatt kan tilskrives menneskeskapte klimaendringer. Det er snarere slik at klimaet hele tiden er i endring, noen ganger med store utslag. 

Ivar Sætre

Martin Hovland

********************************

Uværet Hans:

https://www.dagbladet.no/nyheter/kommer-med-advarsel/80019256

https://www.nrk.no/ytring/klimaskeptikerne-har-litt-rett-1.16502454

https://www.nrk.no/ytring/sommerens-ekstremvaer-bare-en-forsmak_-1.16497934

https://no.wikipedia.org/wiki/Storofsen

Storofsen, også kalt Storfloa, var en ekstremflom som rammet store deler av Innlandet i Norge i juli 1789. Uværet utløste også en rekke jordskred.[1] Dette har gitt uværssommeren navnet Skriusommaren – sommeren med skred.

Hønefossen (Begnavassdraget) under 20-årsflommen i juli 2007. Under Storofsen var den trolig betydelig større.

Flomstein ved Mjøsa. Den høyeste markeringen nær toppen er fra 1789

Flommen skyldtes en kombinasjon av sen snøsmelting, kraftig regnvær og sterk varme, også i fjellet. Den toppet seg mellom 21. og 23. juli[1], da en bonde i Sunndalen skal ha målt hele 320 mm med regn[1]. Flommen rammet særlig Glommavassdraget, de øvre delene av Begnavassdraget, Numedalslågen, Driva, Orkla og de midtre delene av Gaula[1], men også andre områder fikk smake uværet. Flommen strakk seg like til Otra på Sørlandet[1]. Også Trysilelva, som renner videre inn i Sverige og munner ut i Vänern ved Karlstad, hadde rekordvannføring. Vänern fikk trolig også norsk flomvann via Vrangselva, som pleier å motta noe av Glommas vannføring i flomperioder. SMHI (Sveriges Meteorologiska och Hydrologiska Institut) antyder at Storofsen kan ha rammet Värmland[2].

Offisielle statistikker forteller om 61 omkomne[1], mens andre kilder hevder at det kan ha vært opp mot 80 omkomne. Steinar Åge Brenden oppgir at 72 skal ha omkommet, hvorav 61 i Gudbrandsdalen (herav 24 i Vågå)[3]. I Gudbrandsdalen alene ble mer enn 3000 hus totalskadet[4]. Mer enn 1500[1] gårdsbruk fikk skatten nedsatt som følge av skadene flommen påførte. Det økonomiske skadeomfanget ble anslått til 563.500 riksdaler[1].

I Gudbrandsdalslågen skal vannet ha fylt hele dalbunnen. Mjøsa ble nesten dekt av trær og avfall, og det skal ha tatt to år før innsjøen var ren igjen. De to dagene flommen var verst, var vannstanden opptil syv meter over det normale. Vannføringen var trolig nærmere 5000 m3/s nedstrøms Øyeren. Til sammenligning var vannføringen 3600 m3/s under Vesleofsen i 1995.[5] Befolkningen fikk liten hjelp av myndighetene, grunnet dårlig informasjon om katastrofen.

Ifølge avisoverskrifter i 1971 var det dette året tropisk på Svalbard:

https://www.document.no/2023/08/24/tropisk-pa-svalbard-i-1971/