Hvorfor ikke selge Statoil (Equinor)?
Innlegg i Stavanger Aftenblad 15.5.2013 og eierskap i Statoil (Equinor)
Den 14.mai ble Statoils ordinære generalforsamling avholdt i Stavanger. Dagsorden var som normalt, med ett unntak. Det har etter hvert blitt en tradisjon at minoritetsaksjonæren Greenpeace (visstnok med 1 av totalt over 3 milliarder aksjer) fremmer forslag om at Statoil skal trekke seg ut av tjæresandutvinning i Canada. Forslaget har også støtte fra en del miljøorganisasjoner og andre aksjonærer, i 2012 med totalt rundt 2% av aksjene.
For Greenpeace er det ikke tilstrekkelig at Statoil forholder seg til lover og regler i Canada, og at kanadiske myndigheter tillater slik utvinning av tungolje (i delstaten Alberta). Så lenge den norske stat (Staten) sitter med 67% av aksjene i Statoil, vil imidlertid forslaget aldri få flertall når Staten stemmer mot forslaget. Men dette er hovedpoenget for Greenpeace: å politisere Statoils aktivitet. Noen politiske partier er også positive til forslaget, og ønsker å slå politisk mynt på det.
Statoil ble opprettet for å sikre Statens interesser i forbindelse med oljevirksomheten på norsk sokkel. Statoils formålsparagraf, nå som børsnotert selskap, er å drive med leting og utvinning av petroleum, på en lønnsom måte. Så lenge en aktivitet er i henhold til formålsparagrafen, og selskapets egne etiske retningslinjer, må det være opp til selskapets ledelse å bestemme hva det skal involvere seg i, og hvordan. Utenfor Norges grenser er det ene og alene opp til de respektive lands myndigheter å bestemme hva som skal være tillatt. Å styre et internasjonalt oljeselskap etter en slags folkeavstemming i Norge, hører ingensteds hjemme.
Statoil har etter hvert nærmest blitt en del av den norske folkesjelen. Det er tilfelle også etter at Statoil er blitt en betydelig internasjonal aktør, og med petroleumreserver utenlands som idag er nesten like store som de i Norge. Men mens den norske produksjonen gradvis faller, er det ventet at den utenlandske fortsatt vil øke i flere år fremover. I løpet av en 10-års periode er det ikke utenkelig at produksjonen utenlands er større enn innenlands.
Hva betyr så Statoil for Norge? Så lenge den norske aktiviteten er betydelig, vil de fleste ansatte forbli norske, og en stor del av selskapets innkjøp gjøres i Norge. Men dette endres gradvis, og mye av aktiviteten flyttes utenlands, selv for utbyggingsprosjekt på norsk sokkel. De tekniske fagmiljøene vil ennå i lang tid ha sin hovedtyngde i Norge, men det er en illusjon å tro at det ikke vil skje en gradvis flytting til land med høy produksjon. Der er også lønningene betydelig lavere, og nødvendig kompetanse blir helt sikkert tilgjengelig.
Økonomisk har selvsagt Statoil stor betydning for Norge, men ikke fordi det er eiet av Staten. Selskapet betalte i 2012 totalt ca. 121 milliarder kroner i skatt til Norge. Det ville selskapet også betalt dersom det ikke var eid av Staten, med samme portefølje. Som aksjonær får imidlertid Staten sin andel av aksejeutbyttet i selskapet. For 2012 tilsvarer det vel 14 milliarder kroner, dvs. ca. 10% av Statens totale inntekter fra Statoil, et selskap med en omsetning som tilsvarer alle Statens utgifter når en ser bort fra Folketrygden. Alle ting ellers like, er det forskjellen på et selskap eiet av Staten og et fullstendig privat aksjeselskap.
Hva kunne så Staten få ved salg av Statoil? Med dagens aksjekurs, på ca. 140 kroner, er selskapets verdi rundt 450 milliarder kroner. Statens 67%-andel er da verdt knapt 300 milliarder. Men ved et salg er det ikke utenkelig at noen ville være villige til å betale en ekstra premie.
Og hva skulle så pengene brukes til? Et forslag kunne være å nedbetale samtlige lån på norske bomveger. Dette vil uten tvil bidra til å forbedre konkurranseevnen for mange norske bedrifter. Resten, antakelig mer enn 200 miliarder kroner, kan så betales tilbake til eierne, det norske folk. Beløpet tilsvarer omtrent 40.000 kroner pr. innbygger. Man kunne selvsagt gjort som Alaska, og betale dette direkte til hver enkelt innbygger. En bedre løsning er å betale et forholdsmessig beløp til hver enkelt kommune i Norge. For Stavanger ville det bety ca. 5 milliarder kroner. Det bør selvsagt stilles visse vilkår til en slik overføring. Eksempelvis kan det kreves at kommunene først nedbetaler alle sine lån, som et minimum alle lån til utenlandske fordringshavere. Dernest kan pengene overføres til et fond som primært skal benyttes til investeringer i infrastruktur etter den enkelte kommunes ønsker.
Det som her er skissert, vil bidra til å hjelpe mange kommuner ut av en vanskelig gjeldssituasjon, og generelt bedre det norske næringslivets konkuransesituasjon. Det vil også gjøre det mulig å gradvis omstille seg fra oljeavhengigheten, noe som uansett må gjøres.
Og sist, men ikke minst, det vil fjerne Statens moralske ansvar, og risiko, for et stort norsk oljeselskaps aktiviteter utenfor Norges grenser.
Ivar Sætre
Sivilingeniør
Her er enda et argument for å selge Equinor:
https://www.dn.no/kommentar/de-hemmelige-equinor-rapportene/equinor/finanstilsynet/norges-storste-industriskandale/2-1-802804
Hvorfor skal den norske stat drive med slik risikosport?