Forbrytelse og straff

Innlegg i Stavanger Aftenblad 6.5.2013 om norske fengsler og fengsling

Kommentarene skribenten og forfatteren Morten Strøksnes kommer med i Aftenbladet med jevne mellomrom er ofte både tankevekkende, samfunnskritiske, opplysende og morsomme. Vel verdt å ta seg ad notam.

Den 16. og 30. mars var norsk kriminalomsorg tema. I det første innlegget (I luksusfengslet) skrev han om det nye høysikkerhetsfengslet i Halden på en måte som de fleste leserne antakelig var enige i. Fengslet til 1,5 milliarder kroner, visstnok 5 millioner pr. celle, er råflott. For å bruke Strøksnes sine egne ord: «Hele komplekset minner om campusen til en vellykket californisk IT-bedrift, eller nybygget til en sveitsisk høyskole. Det er ikke gitter foran noen av vinduene, heller ikke på cellene. Man får ikke inntrykk av å være i et fengsel, og det er naturligvis poenget». Javel, vil vel de fleste si, og måpe. Sluttkommentaren er at «bemanningen, tilbudet og standarden overgår enhver norsk skole, for ikke å snakke om sykehjem. Er «luksusfengslet» likevel verdt investeringen, fordi det fører unge menn bort fra en livslang, kriminell løpebane?».

Svaret kom i innlegg nummer to (Bot og bedring). Det var nok langt flere lesere uenige i. I Halden-fengslet, der «fritidstilbudene er flere enn i en gjennomsnittlig norsk småby …. fokuseres det ikke på hevn, men på rehabilitering». Strøksnes er «stolt av» fengslet i Halden, og konkluderer med at fangene «har begått feil og fortjener straff, men også en ny sjanse. Hvem ville tjent på at de var enda sintere, mer skakkjørte og asosiale ved endt soning enn da den startet?». Men samfunnet kan vanskelig tjene på å gi dem gratis opphold i en 5-millioners «kåk» i 10-20 år, med fri yrkesutdanning på toppen, spesielt ikke etter en alvorlig forbrytelse og kostbar rettsak.

Omtrent samtidig med de to innleggene til Strøksnes gikk det på NRK en serie om Australia. Som kjent var en stor del av de første europeerne der engelske straffanger. En av disse fangene hadde sonet sin dom, og deretter gjort det godt i Australia. Langt bedre enn han kunne drømt om i England. Han skrev derfor til en fattig slektning i England, og anbefalte ham å begå en mindre forbrytelse (det skulle ikke mye til), slik at han ble sendt til Australia. Etter soningen ville han med stor sannsynlighet kunne finne lykken i det nye landet, dersom motivasjonen var til stede.

Det må selvsagt ikke være slik at den som begår en alvorlig forbrytelse skal ha store, kanskje større, sjanser for å lykkes senere i livet enn den som forholder seg til lovene i første omgang. Samfunnet må heller fungere slik at det aldri lønner seg å starte med en kriminell løpebane. Foreldres, naboers, og ikke minst skolesystemets, fremste oppgave må være å se til at alle vokser opp med en moralsk og etisk ballast som gjør at de færreste, helst ingen, blir kriminelle. Det vil alle tjene på, potensielle kriminelle som skadelidte, og ikke minst samfunnet som helhet. Da må ikke forholdene i fengslene nærmest oppfordre til at å prøve seg som kriminell har liten eller ingen risiko. 

Fengslene bør heller ha en avskrekkende effekt, slik at ingen ønsker å komme dit. En fysisk hard arbeidsleir, men uten tortur og inhuman behandling, ville ha en langt bedre, og forebyggende, effekt. 

Strøksnes avslutning er at «Folk sier ofte at å sitte i et norsk fengsel er som å være på ferie. De mener det neppe, med mindre de synes frihet er en bagatell i livet». Strøksnes tar nok feil, de fleste mener helst at den frihetsberøvelsen det her er snakk om, er en bagatell.

Ivar Sætre

Stavanger