FORSLAG TIL NY FORHANDLINGSMODELL
Dette er et innspill til de forestående lønnsforhandlingene i Norge i 2022. Det ble sendt til Stavanger Aftenblad som leserinnlegg,men ikke publisert.
*********************************
Norsk arbeidsliv står foran nye lønnsforhandlinger våren 2022. Med store prisøkninger i det siste på elektrisk kraft, drivstoff og matvarer, ventes et tøft oppgjør. Ikke minst når det blir krevd en reallønnsøkning på 1-2%.
Norge har lenge benyttet seg av «frontfagmodellen» i forhandlingene. Det innebærer at lønnsoppgjøret for konkurranseutsatt industri gjennomføres først, og resten av forhandlingene bygger på resultatet der.
Økt reallønn i konkurranseutsatt industri forutsetter at industrien er i stand til å betale dette. Det betyr at konkurranseevnen blir beholdt, aller helst økt.
Prisøkninger på energi og drivstoff har stor betydning for bedriftene. Det er ikke gitt at deres konkurranseevne er økt de siste par åra, men det at Norges viktigste handelspartnere kanskje har hatt enda større prisvekst, taler i Norges favør. At Norge har kunnet betale for enorme Corona-tiltak uten å ta opp lån eller trykke penger, er også til Norges gunst.
Kraftige prisøkninger på energi og drivstoff har også hatt en meget positiv effekt, om enn utilsiktet, for nasjonen Norge. Salg av elektrisk kraft til utlandet, og ikke minst, en enorm prisøkning på naturgass, har gitt langt høyere inntekter enn noen kunne tenkt seg for kort tid siden. Prisene har ført til at den norske stat har hatt store økte inntekter på salg av både elektrisk kraft og drivstoff, i dette tilfellet betalt av norsk næringsliv og lønnsmottakerne.
Siden norske kommuner og staten eier rundt 90% av alle kraftverk i Norge, tilfaller mesteparten av de økte inntektene disse. En prisøkning på 1 krone pr. kilowattime (kWh) gir det offentlige økte inntekter på 100-200 milliarder kroner på årsbasis.
I desember 2021 alene solgte norske selskap naturgass for 100 milliarder kroner. Siden 78% av overskuddet fra olje- og gassektoren går til staten, kan det ventes at minst halvparten av dette beløpet går til staten.
Høye priser på energi og drivstoff regnes det med vil vare i 1-2 år, minst. Selv om prisene flater ut, vil den norske stat få økte, uforutsette, inntekter på flere hundre milliarder kroner på årsbasis de nærmeste åra. Svært mye av dette betalt av norske skattytere, noe som kan betraktes som en ekstra skatt.
Skattebetalerne betaler årlig under 300 milliarder kroner i skatt på lønn og formue. De neste åra er det derfor ikke usannsynlig at statens ekstrainntekter vil bli høyere enn all skatt på lønn og formue.
Her er derfor et forslag til en ny forhandlingsmodell for lønnsoppgjøret:
- Det gis ingen nominell lønnsøkning.
- All kompensasjon for lønnsøkninger, inkludert økt reallønn, gis som skattelettelser.
- Innslag for fribeløp økes for å gi ekstra relativ kompensasjon til de med lavest lønn.
Det antas at en ordning som beskrevet, kan brukes i minst 2 år. Frontfagmodellen kan da gjeninnføres, men det fins alternative ordninger.
En slik ordning er å gradvis redusere skatter og avgifter på energi. Energi er grunnlaget for all virksomhet, og bør i prinsippet ikke skattlegges.
Det er selvsagt en grense for hvor langt en kan gå i å redusere skatter og avgifter. Etter hvert må det kompenseres med kutt i offentlige utgifter. Sammenlignet med naboland som Sverige og Finland har Norge et stort potensial for dette.
Etter hvert bør det gjøres vurderinger om hvordan Oljefondet kan benyttes til å effektivisere norsk infrastruktur og arbeidsliv. Målet må være et balansert samfunn med større innenlandsk produksjon.
Ivar Sætre
Stavanger
*****************************************
REFERANSER