Offentlig virksomhet og lønn
Etter offentliggjøringen av skattelistene for 2016 skrev Aftenbladet, og andre aviser, om lønnsnivå blant ledere i offentlig forvaltning. I alt 149 ledere i Staten hadde høyere lønn enn statsministeren (1,63 million), og 366 høyere enn statsrådene (1,33 million). Inkludert ledere i helt eller delvis statseide selskap, var det ytterligere 46 som tjente mer enn statsministeren.
Antall offentlige ansatte har løpt løpsk, og det samme har skjedd med lønnsnivået. Flere parti har varslet at de vil bringe denne saken til Stortinget, og statsråd Sanner kommenterte saken på denne måten: «Det er viktig at statens ledere viser moderasjon, og bidrar til en ansvarlig lønnsutvikling», og «har derfor strammet inn retningslinjene», men «presisert at lønnsutviklingen … skal være på linje med samfunnet forøvrig» med «tydelige krav til resultater».
Dersom krav til resultat er vesentlig, er det ingen som så raskt kan stilles til ansvar enn regjeringsmedlemmene. De har heller ingen vesentlige sluttvederlag.
Det er nok enighet om en lønnsutvikling på linje med samfunnet forøvrig. Det bør imidlertid kunne etableres noen prinsipp som står i forhold til ansvar og myndighet, og det er rimelig å bruke statsministerens lønn som utgangspunkt. Muligens er denne lønnen for lav i dag, noe som kan justeres.
Her er et forslag til prinsipp:
- Ingen i offentlig forvaltning, eller bedrifter der Staten er eneeier, skal ha høyere lønn enn statsministeren.
- Statsråder lønnes 85-90% av statsministeren (som i dag).
- Ledere på høyeste nivå i Staten og offentlige organ/direktorat (inntil 50 stillinger) har samme lønn som statsrådene.
- Ledere på nest høyeste nivå: 80% av statsministeren
- Leder på tredje høyeste nivå: 75% av statsministeren
Lønn for øvrige ansatte fastsettes etter normale lønnsforhandlinger, med ovennevnte prinsipp som basis.
Det blir ofte hevdet at eksisterende lønnsnivå har utviklet seg for å kunne konkurrere med private bedrifter. Kan hende vil noen ledere kunne få vesentlig høyere lønn i private bedrifter enn i offentlig virksomhet. Likevel er det usannsynlig at offentlig virksomhet vil få dårligere tilgang på kvalifisere ledere om ovennevnte prinsipp blir gjennomført.
For offentlige aksjeselskap kan situasjonen være forskjellig. Det bør uansett sikres at utskifting av ledere på grunn av konkurranse ikke blir en ulempe. For bedrifter der det offentlige har absolutt flertall i bedriftsforsamlingen, bør det imidlertid kunne settes en øvre grense for basislønn på 50% mer enn statsministeren, med mulighet for en resultatbasert bonus på ytterligere 25%.
Siden 1980-tallet er det etablert et utall såkalt frivillige organisasjoner (NGO) som driver med utviklingshjelp av forskjellige former i utlandet. Bare i Oslo er det anslått at rundt 3000 personer arbeider for disse organisasjonene. Ledelsen i organisasjonene har godtgjørelser på linje med statsråder, og ledere i mange utenlandske organisasjoner som støttes av Norge, lønnes flere ganger så høyt.
Norske hjelpeorganisasjoners utgifter dekkes for en stor del over statsbudsjettet. Det er derfor rimelig å stille som krav at ingen ledere lønnes høyere enn en statsråd. Det samme bør gjelde utenlandske organisasjoner som støttes.
Det anses heller ikke som urimelig at offentlig støtte til frivillige organisasjoner ikke skal overstige 50% av deres totalbudsjett.