YTRINGSFRIHET
Biologen Erik Tunstad har en meget god gjestekommentar i Stavanger Aftenblad den 3.12.2019: Umoralsk å tvile?
Det handler debattklimaets som er skapt i forbindelse med teorien om menneskeskapt global oppvarming, og frykten for en forestående global katastrofe, om ikke noe blir gjort raskt.
Tunstad refererer bl.a. til «enhetsfronten» AKP(m-l) fra 1970-tallet, og deres kamp for en «væpna revolusjon», der det ikke var om for uenighet utad. Mandag 2.12 hadde NRK et program om en tilsvarende organisasjon «Extinction rebellion». Denne organisasjonen har, med klimaendringer som utgangspunkt, som mål å fullstendig endre det moderne samfunnet gjennom drastiske tiltak. En full omlegging skal helst skje innen 2025. De har imidlertid ingen plan for hvordan dette skal skje (det er umulig), men aksjonen er basert på frykt.
Forhåpentlig går det med Extinction Rebellion som med AKP(m-l), men vi andre bør være forberedt på det verste.
Her ytterligere noen tanker om dette.
Aftenbladets tidligere sjefredaktør, Per Thomsen, beskrev i ett av sine petit-sykker på 50-/60-tallet ytringsfrihet som retten for alle til å si det de vil (innenfor loven), mens pressefrihet er begrenset av en avisredaktørs rett til å bestemme hva som skal på trykk i avisa.
Det gjelder også i dag. Det er likevel et allment ønske, antakelig også blant de fleste redaktører, at debattsidene i en avis skal være åpne, og balansere alle syn. At redaksjonen i avisa ellers bestemmer over hva som kan skrives, må alle godta.
Mange hevder at menneskeskapt global oppvarming er «vår tids viktigste sak». Dette er imidlertid en politisk sak som startet litt før 1990, og har fått et stadig større omfang frem til i dag. At Jorda er på veg mot en global oppvarming er blitt «politisk korrekt».
Det er imidlertid mange, også blant fremragende vitenskapsmenn og -kvinner, som mener dette er galt (realistene). De mener at global gjennomsnittstemperatur i all hovedsak er gjenstand for naturlige svingninger, og at menneskeskapte utslipp av CO2 har liten betydning. Dersom disse har rett, er den retning den politiske elite har staket ut, en veg mot den katastrofen de ønsker å unngå: et sammenbrudd av samfunnet. De som mener temperaturøkninger er menneskeskapte (alarmistene), ønsker en full omvandling av det økonomiske system som verdenssamfunnet i hovedsak bygger på. Det kan bli kostbart.
Alarmistene har de senere år blir stadig mer aggressive og militante. Det fins mange eksempler på at akademikere ved flere universitet, også i Norge, har blitt presset ut av sine stillinger etter påtrykk fra alarmister.
Nylig måtte en klimakonferanse i München avlyses «av sikkerhetsgrunner» etter press fra en «grønn venstremobb». Det samme har skjedd tidligere ved andre tyske universitet, i Göttingen og Hamburg.
Slike situasjoner har ikke oppstått i Norge, så langt. Men det er liten tvil om at flere aviser er meget tilbakeholdne med å ta inn innlegg av realister. Noen tar visstnok ikke inn slike innlegg i det hela tatt. Alarmistiske innlegg kommer langt lettere inn i avisspaltene. At flere innlegg derfra bærer preg av sjikane, tjener avisene til liten ære.
Vitenskapelig baserte innlegg fra realister kommer sjeldnere inn, selv om disse viser til feil i alarmistisk argumentasjon, og potensielt kan spare land for enorme fremtidige utgifter. Den kanskje viktigste utgiften er en storstilt omstilling fra fossil til «grønn» energi. Antakelig er de mål som er satt, fullstendig urealistiske og umulige å gjennomføre. Men det er «politisk korrekt».