Vitenskap og sannhet, miljø og klima.

Om journalistikk og samfunnsdebatt (med vekt på klima og miljø).

Aftenbladet hadde mandag 23.november fire kommentarer/innlegg om saker i grenselandet vitenskap/sannhet/journalistikk.

På side 3 skriver journalist Toralf Sandø om mobiltelefoner og andre helvetesmaskiner som han her kaller våre tradisjonelle vedovner. Artikkelen er tilsynelatende basert på vitenskapelig dokumenterte fakta når han hevder at varmestrålingen fra vedovnene og fra moderne mobiltelefoner begge er mikrobølger (bølgelengder i området fra ca. 1mm til en tusendedels millimeter). Men mens vedovnene har en strålestyrke på opptil flere tusen watt (flere kW), har mobiltelefonene en styrke på 1 til 2 Watt (basestasjonene ca. 30 Watt). Styrken på mikrobølgene fra en mobiltelefon er altså kun en brøkdel av utstrålingen fra de gamle vedovnene som de fleste av oss har sittet tidvis lenge rundt hver eneste vinter.

I samme avis hevder økonomen Thomas Middelthon, Dagens navn denne mandagen, at bruk av mobilbruk kan være en risikosport. Han har målt mikrobølgestrålingen hjemme i stua si, og funnet at den er på 200 mikro-Watt pr. kvadratmeter. Det tilsvarer en 5000-dels Watt, antakelig mindre enn en milliontedel av strålingen fra en vedovn. Likevel tror han at strålingen fra mobiltelefonene vil føre til en eksplosjon av helseplager i framtida. Middelthon har åpenbart ikke samme kjennskap til vedovnene som Sandø.

På debattsidene kommenterer Espen Reiss Mathiesen, lektor ved journalistikkutdanningen ved Universitetet i Stavanger (UiS) et tidligere innlegg av Aftenblad-journalisten Harald Birkevold om hva som egentlig er sant. Ifølge Mathiesen er det journalistikkens oppgave å gjøre det beste for å grave frem fakta om saken, framstille disse så balansert og rettferdig som mulig, og sette saker inn i en større sammenheng, slik at resultatet blir meningsfylt og nyttig for leserne. Basert på dette utsagnet kan det ikke sies annet enn at Sandøs kommentar er langt bedre journalistikk enn artikkelen om Middelthon.

I samme avis, igjen på debattsidene, har Finn Harald Husberg et innlegg om vårt politiske CO₂-klima. Han hevder at det er lite eller ingenting i Aftenbladets spalter som omhandler det Husberg kaller ”et mer realistisk syn på den oppkonstruerte menneskeskapte CO₂-problematikken”. Dette har Husberg helt rett i, og de krav som Mathiesen har til journalistikken er totalt fraværende når det gjelder klimakrisen eller mennskeskapt global oppvarming, i Aftenbladet som i de fleste andre aviser. 

Nesten daglig blir menneskeskapt global oppvarming omtalt som en sannhet, uten motforestillinger i ledere og annet redaksjonelt stoff. Mer av det samme kan ventes i tiden frem mot klimamøtet i København i desember. Det forunderlige er at de som oftest uttaler seg mest skråsikkert om at den globale oppvarmingen er menneskeskapt, er politikere, statsvitere, økonomer og journalister, i tillegg til de selvsagte aktørene fra miljøbevegelsen og en del forskningsinstitusjoner som nærmest er pålagt å dokumentere den menneskeskapte oppvarmingen. 

Men det er mange som avviser at det skjer noen menneskeskapt global oppvarming av betydning. De som protesterer, kalt skeptikerne, er i stor utstrekning personer med naturvitenskapelig bakgrunn. I Norge fins det en slik organisasjon som kaller seg Klimarealistene, men som nesten ikke kommer til orde i pressen. Når det av og til skjer, blir de heller latterliggjort enn hørt på av alarmistene, de som tror på menneskeskapt oppvarming

. Teknisk Ukeblad (nr.3609) hadde nylig en stort oppslått artikkel om et møte Klimarealistene holdt på Universitetet med 2000 tilhørere. Det er ikke registrert at Aftenbladet en gang hadde en notis om dette. Direktøren i Cicero, Pål Prestrud, avfeide det hele som en ensidig fremstilling av klimaforskningen, men ”hadde ikke plass til å peke på alle rene faktafeil og grove selektive utvelgelser av vitenskapelige resultater”. Dette på tross av at f.eks. kurvene som ble vist for temperaturutviklingen de siste årtusener etter manges mening er langt mer korrekte, både naturvitenskapelig og historisk, enn den kurven (”Manns hockeykølle”) som er benyttet i de siste rapportene fra IPCC (International Panel on Climate Change). Enkelte mener endatil at de kan vise at Mann-kurven er blitt til ved manipulasjon av data.

I løpet av de siste dagene er det offentliggjort kommunikasjon mellom en del av de fremste alarmistene, og som tyder på at data virkelig ble manipulert eller nektet utlevert for å hindre verifikasjon. Korrespondansen er gjort tilgjengelig gjennom hacking fra et av viktigste sentra for klimaforskning, CRU ved University of East Anglia. Selv om dataene således er stjålet, er det svært mye som tyder på at de er autentiske, og i så fall alarmerende. Innholdet i e-post  tyder på at forfatterne samarbeidet om å sørge for at kun vitenskapelige artikler som fremmet en CO₂-drevet, menneskeskat global oppvarming ble publisert. Redaktører og forfattere som publiserte et motsatt syn ble straffet. De fosrsøkte også å ”disiplinere forskere og journalister som publiserte ”skeptiske” synspunkt.

Den tjekkiske presidenten, Vaclav Klaus hevder at ”dagens debatt om global oppvarming er til syvende og sist et spørsmål om frihet. Miljøforkjemperne ønsker å kunne styre hvert eneste mulige (og umulige) aspekt ved våre liv”.

Professor Per Arne Bjørkum ved Universitetet i Stavanger er inne på det samme i August-nummeret av det geologiske tidsskriftet GEO. Til slutt i en artikkel kalt ”Trenger vi en ny Kopernikus” skriver han at ”..formen den vitenskapelige debatten har hatt de siste ti årene, og måten man har forholdt seg til alternative forklaringer på, og ikke minst samrøret mellom politikk og forskning, gjør at vi kan være vitne til vitenskapshistoriens største (selv)bedrag”.

Det kan imidlertid passe å avslutte med noe Martin Hovland skrev i Aftenbladet for et par år siden: ”Det skader ikke å være miljøbevisst…. Ei heller er det grunn til ikke å være energisparende – stopp uviktig transport, slukk uvettig lysbruk og steng ismaskinene på hotellene …”.

Sivilingeniør Ivar Sætre

Stavanger