Verdiskaping i Norge

Det mangler ikke på superlativer for hvor store verdier havvind kan skape for Norge. Spesielt er politikerne meget begeistret i sine uttalelse, men de får også følge av mange i næringslivet, ikke minst NHO. Det vil nok vare ved så lenge utbyggerne, gjennom offentlige subsidier, ikke trenger å ta noen stor risiko.

Men politisk besluttet næringsvirksomhet fører sjelden til verdiskaping. Det beste eksemplet på det, er kanskje Norsk Jernverk i Mo i Rana. Noen vil kanskje hevde at Statoil (nå Equinor) er et godt eksempel. Men det var utenlandske oljeselskap som startet petroleumsvirksomheten i Norge, uten at mange nordmenn hadde noen tro på det. En liten gruppe personer i daværende Utenriks- og Industridepartement gjorde en flott jobb med å sikre at (eventuelle) verdier i størst mulig grad tilfalt det norske samfunnet. Det var uten tvil fremtidsrettet og riktig. Like riktig var det å etablere Statoil (og OD) for å skape et grunnlag for å kontrollere utenlandske oljeselskap. Norsk kompetanse på dette området var da minimal.

At Statoil, og norsk petroleumsvirksomhet generelt, ble en suksess skyldtes to faktorer: Verdens behov for energi og petroleum, og store petroleumsressurser på norsk sokkel. 

Verdiskaping defineres ofte som lønnsutgifter pluss overskudd før skatt. En bedrift som ikke har overskudd, vil ikke kunne drive lenge. Dersom den kun kan fortsette med offentlige subsidier, er virksomheten ikke samfunnsøkonomisk lønnsom sammenlignet med bedrifter som går med overskudd. Det er dessuten disse bedriftene som til syvende og sist må finansiere subsidiene. 

Som i tilfellet med Statoil, er det politikernes, og det offentliges, hovedoppgave å legge forholdene til rette for ny virksomhet. Selve virksomheten er det personer med gode idéer og «gründer-ånd» som må etablere. 

Økonomen Friedrich Hayek forklarer, og gir mange eksempler på, dette i boka The Road to Serfdom (Veien til trelldom). Ser vi rundt oss, er nesten hvert eneste produkt vi benytter, eksempler. Hayek sier det slik (oversatt): «Ingen enkelt person, intet råd, ingen komité, intet parlament kan planlegge et suksessfullt økonomiske utfall. Det er et vakkert bilde, et som viser at vi kan ha økonomisk velstand uten å gi stor makt til politikere og offentlige ansatte, ansatte som, ved å være mennesker, alltid vil være fristet til å misbruke slik makt». 

Dette bør være rettesnoren for all utvikling av ny næringsvirksomhet. Norge står i en særstilling i så måte, med det store Oljefondet. Brukt med fornuft kan det gi store og nyttige ringvirkninger for landet. Selv om subsidier bør unngås i størst mulig grad, bør det ikke være noe i vegen for å gi støtte til lovende utviklingsprosjekt. Den må imidlertid være begrenset i tid, og ikke gå til løpende produksjon eller virksomhet.

Politikernes viktigste oppgave er å legge forholdene til rette for at verdiskapende virksomhet kan skapes, og sørge for at offentlig virksomhet balanseres mot dette.