VERDISKAPING

Dette innlegget er skrevet i forbindelse med debatten om verdiskaping i Norge.

Innlegget ble sendt inn til Stavanger Aftenblad 16.mars 2020, man så langt ikke antatt.

I 2011 uttalte daværende finansbyråd i Oslo, Kristin Vinje, til Teknisk Ukeblad at «Oslo er den økonomiske motoren for hele landet».

Nylig var Torbjørn Kindingstad inne på det samme i Aftenbladet («Osloprosessen»), om verdiskaping. Han trakk frem ei bok av Kjartan Fløgstad fra rundt år 2000, som dokumenterer at «avindustrialiseringen startet i Oslo og har ført til at hovedstaden, grovt sagt er utan industriproduksjon», bortsett fra «ideologi-produksjon». Fløgstad skrev at «folk i Oslo-området er overtydde om at det berre er på grunn av tung subsidiering frå hovedstadsområdet at ein ute i «distriktene» får tura fram som ein gjer med kostbar oljeutvinning, ferrosilisiumkoking og lakseoppdrett». Hvor mye feil er det mulig å ta?

Verdiskaping og skatteinngang tales og skrives det mye om, ikke minst blant politikerne. Det synes ikke være tvil om at enhver ny arbeidsplass skaper økte skatteinntekter, og bidrar til å bevare velferdssamfunnet. Dette kan umulig være tilfelle dersom den nye arbeidsplassen er 100% finansiert av andres skatter. Det gjelder selv om den nye arbeidsplassen er «verdiskapende». I stor grad er dette tilfelle for alle offentlige arbeidsplasser.

Verdier skapes gjennom produksjon av tjenester, i første rekke varer, som andre er villige til å betale mer for enn de koster å produsere. Det gjelder også finansielle tjenester, som er med på å bidra til verdiskapende produksjon. Aksjehandel er et spesialtilfelle, som i stor grad profiterer på verdier skapt andre steder, ofte i utlandet.

Subsidiert produksjon betales alltid, helt eller delvis, av andres verdiskaping. Om denne produksjonen er verdiskapende, avhenger derfor av om netto overskudd er større enn alle subsidier forbundet med produksjonen. Subsidier er tidvis nødvendige for å oppnå spesifikke mål, men går alltid på bekostning av samfunnets totale overskudd, og velferd. På lang sikt kan de føre til feilprioriteringer, og gal bruk av ressurser. Få synes å være klar over dette.

På denne bakgrunn gir brutto nasjonalprodukt (BNP) ikke noe godt bilde av et lands verdiskaping. Netto nasjonalprodukt (NNP) gir heller ikke et fullstendig bilde, fordi det kun trekkes fra kapitalslit, og ikke uproduktive overføringer, fra BNP.

Når Norge i dag kan handle som om landet har en meget stor verdiskaping, skyldes det i første rekke et overskudd uten arbeidsinnsats fra petroleumsvirksomheten. Olje og gass har i lange tider hatt en salgspris som langt overstiger produksjonskostnaden og som gir et ekstra overskudd. Dette kalles grunnrente, og er årsaken til at Norge har kunnet bygge opp Oljefondet. Bruken av fondet gjør at Norge kan importere varer som kunne (eller burde) vært produsert lokalt. Det har skapt en ubalanse i økonomien. Korrigering av dette burde være en politisk hovedoppgave. Corona-erfaringer kan påskynde det

Bruk av Oljefondet er også en hovedgrunn til at Norge har kunnet gå så langt i «det grønne skiftet». Nesten ingen tiltak som er gjennomført, kunne blitt realisert uten direkte eller indirekte subsidier. Om disse har noen effekt, gjenstår å se.

Tilgang til energi er grunnleggende for moderne samfunn, men kanskje burde det satses på annet enn sol og vind. I så måte hadde finansråd Kristin Vinje rett når hun i 2011 sa at hun «tror kjernekraft kan bidra til en bedre verden».