Var valget egentlig demokratisk?

Dette er noen tanker etterStortings-valget i 2013.

Norge har nettopp valgt et nytt Storting. De fleste er nok såre enige om at vi har hatt et demokratisk, og vel gjennomført, valg.

Når det gjelder de overordnede linjene, nemlig valg av hvilke partier som skal være styrende, er det rimelig klart at folket har bestemt gjennom direkte valg. Utpeking og prioritering av hvilke personer som skal representere de enkelte parti på Stortinget, var imidlertid lang fra demokratisk. Den prosessen var nærmest oligarkisk, bestemt av et fåtall partimedlemmer. I Oslo SV holdt det på å bli avgjort ved et kupp, da kandidaten Chaudry ba alle sine bekjente om å melde seg inn i partiet straks før nominasjonen, for å sikre hans plass øverst på lista.

I valget ble velgerne kun bedt, mer eller mindre automatisk, om å gi sin tilslutning til den rekkefølgen av kandidater partiene hadde vedtatt på forhånd. Riktignok kunne den enkelte velger bytte om på rekkefølgen mellom kandidatene, og endatil stryke de man ikke likte. Men for at dette skulle ha noen som helst effekt, måtte over halvparten av stemmene (på det respektive partiet) ha de samme endringene. Dette er helt usannsynlig, spesielt ettersom knapt noen av velgerne i det hele tatt vurderte å foreta endringer. Det er nok også slik partiene helst vil ha det.

Fredag den 12.september hadde Dagsnytt 18 et innslag om et annet aspekt ved dette, nemlig at Stortinget i økende grad blir fylt av «politiske broilere», unge politikere som ikke har drevet med annet enn politikk, og som har lært seg den politiske sjargongen. Veteranen Per Olaf Lundteigen (Sp) så det som svært uheldig at stadig flere Stortings-representanter ikke har gjennomført en formell utdanning, eller enda verre: aldri hatt en normal jobb. En av de nye unge, Henrik Asheim (H), fikk seg derimot til å hevde at det er «velgerne som best vet hvem som skal på Stortinget». Dette sier han vel vitende om at velgerne, med unntak av et relativt lite antall partimedlemmer, ikke har vært involvert valget av mandater i det hele tatt!

Prioritering av kandidater på partilistene er etter hvert blitt svært stringent. Muligens med unntak av første kandidat, er velgerne slett ikke sikret at de beste kandidatene står øverst på listene. De neste plassene er prioritert ett kjønn (annen hver skal være kvinne), lokalisering (alle deler av et fylke skal være representert) og alder (minst en ungdomskandidat høyt på listen). Om dette gir de beste representanter for det enkelte fylke vet ingen, men det er tvilsomt.

Fins så noe alternativ? Der det ingen tvil om. Om de er bedre, har ingen et endelig svar på. Om det engelske systemet (mye likt i USA) med enkeltmannskretser er det delte meninger. Systemet fører uten tvil til at for de enkelte kretser er det den mest populære kandidaten som vinner. Ofte også den beste, dersom velgerne gjør sin jobb. Han eller hun er også uten tvil demokratisk valgt. Motforestillingene er at dette systemet ikke gir en matematisk rettferdig fordeling av kandidater mellom de politiske partiene, eller bedre, politiske synspunkt. Det er uansett godt dersom kandidatene tilkjennegir sine overordnede politiske mål, og tilhørighet til f.eks. et politisk parti (som de gjør i UK og USA). Men for velgerne bør det være like viktig at kandidaten er en god og dyktig representant for sitt distrikt og sin region. Og velgerne bør kunne velge den beste representanten, selv om de er uenige i noen politiske synspunkt.

Et stort fortrinn med enkeltmannskretser er at velgerne (med stor sannsynlighet) vil ha et godt kjennskap til kandidatene. Han eller hun vil nemlig velges fra velgernes nærmiljø, selv om dette ikke trenger å være et krav. I Norge har hver representant på Stortinget i gjennomsnitt omtrent 30.000 stemmer bak seg. Det vil si at Stavanger ville kunne ha 4 valgkretser, mens mindre kommuner må slås sammen for å danne en valgkrets. En viss overrepresentasjon av områder med lav befolkningstetthet ville måtte tillates.

Alternativet ovenfor vil helt sikkert møte stor motstand om det blir foreslått. Men det er også en stadig sterkere tendens i samfunnet til forakt for politikere, og spesielt deres politiske rådgivere og talsmenn. Dette må endres. Demokratiet må gis mulighet til å komme tilbake.

*********

Her er et innlegg fra 2022 som sier det samme:

Den politiske klasse