Tro, håp og kjærlighet

Om klimadebatten, skolestreiker, politikk og fornybar energi.

Sendt til Stavanger Aftenblad, men ikke tatt inni avisa.

*******************************************************

Tro kan flytte fjell, heter det. Per Torbjørnsen mente det om Bybanen da han var kommunalråd. I dag mener han det åpenbart for å redde klimaet på Jorda.

Tro

I lang tid, og spesielt de siste ukene, har det vært en en opphetet debatt om klima og fornybar energi.

Store demonstrasjoner med skoleungdom om klima har utelukkende vært basert på tro. De tror på en del av vitenskapen, men langt fra 97%, som mener at verden styrer mot en katastrofal global oppvarming dersom utslipp av CO2 ikke blir drastisk redusert i løpet av kort tid. “Den grønne bølgen” er i stor grad politisk styrt, og det er mye som tyder på at troen på global oppvarming blir brukt som et virkemiddel for å endre den økonomiske verdensorden.

Det er midlertid lite som tyder på at utslipp av CO2 vil føre til en katastrofal global oppvarming. Faktisk er det stadig flere som ser tegn på at Jorda går mot en kaldere periode. Temperaturstigningen siden den lille istid har antakelig stoppet opp, og sola er blitt gradvis mindre aktiv, med påfølgende mindre varmestråling mot Jorda. 

Det er ikke korrekt av havnivået stiger mer enn før, og det er blitt færre, ikke flere, orkaner. Tallet på skogbranner har sunket. Isen i Arktis og Antarktis forsvinner ikke. Det synes som de aller fleste endringene skyldes naturlige variasjoner.

Sist, men ikke minst: På grunn av økt CO2-innhold i lufta, er Jorda blitt stadig grønnere, og matproduksjonen har steget jevnt. Antakelig lever en mindre del av menneskene på Jorda i sult enn på hundrevis av år.

Håp

De som frykter en global oppvarming og katastrofe, lever med et sterkt håp om å redde verden ved å eliminere bruk av fossile brensler, og erstatte dem med ny fornybar energi. Håpet er at det skal skje i løpet av 20-30 år. De forstår ikke hvilken håpløs oppgave dette er. Å erstatte fossile brensler, som i dag er grunnlag for mer enn 80% av verdens energi, med energi fra sol og vind er antakelig ikke fysisk mulig. Det gjelder selv om det samtidig blir gjort drastiske kutt i energibehovet. Dette håpet vil sannsynligvis vise seg fåfengt. De som tror på det, er ikke klar over hvor mye av menneskenes liv som er avhengig av kull, olje og gass. Å subsidierte nye løsninger, kan bare føre til en tilbakegang. Bruk av fossile brensler fører uten tvil til noen miljømessige problem, men de fleste av disse kan løses.

I Norge er det nå en stor debatt om bygging av flere vindkraftverk, i håp om å bidra til å “redde verden”. Sannheten er at Norge ikke trenger vindkraft, hverken på land eller sjø, og at det fins langt bedre måter for å få mer elektrisk kraft til rådighet – om det skulle være ønskelig.

Kjærlighet

Det er liten tvil om at mange av de aksjoner som er satt i gang, bygger på en grunnleggende kjærlighet til Jorda. Det gjelder imidlertid alle, ikke bare “de grønne”. 

For å fortsatt kunne ha en god planet å leve på, må vi ha mulighet for å dekke alle basisbehov, og helst litt mer, på en økonomisk forsvarlig måte. Ennå er det kun ved bruk av olje, kull og gass dette kan skje. Innføring av noe nytt må baseres på utvikling av noe nytt og fremtidsrettet. Det eneste kjente alternativet i dag er kjernekraft, spesielt fusjonsenergi. Men selv om kjernekraft har en unik ulykkesstatistikk, langt bedre enn alle andre energiformer, er det fortsatt mange som er redde for kjernekraft, basert på relativt få enkelthendelser.

Den “grønne” bevegelsen har mange likhetstrekk med totalitære regimer, og mange har advart mot dette. I hovedsak for døve ører. 

Det beste som kan skje, for alle, er at vi gradvis tilpasser oss eventuelle endringer i klimaet etter hvert som de skjer, og bruker våre ressurser på å videreutvikle det vi har.

Ivar Sætre

Sivilingeniør

Stavanger