Tid for ydmykhet

Innlegg i Stavanger Aftenblad 17.9.2013 om politikeres overdrevne tro på eget syn og ferdigheter

I det siste nummeret av Dag og Tid før stortingsvalget skrev forfatteren Kaj Skagen om den pågående valgkampen. «Underholdningsdemokratiet» kalte han den – med rette. Sjelden eller aldri var det en saklig debatt vi fikk høre på fjernsynet – eller lese i avisene. I fjernsynet fikk vi hele tiden vite hva det ene eller andre partiet var god på (og visste alt om), og det forferdelige som ville skje hvis motparten vant valget. Hele tiden var det kun snakk om en serie av enkeltsaker.

Avisene skrev mest om, og analyserte, bevegelsene på de nesten daglige meningsmålingene.

Med ett hederlig unntak (som undertegnede er kjent med) ble det aldri snakket om det som burde være grunnlaget for valg av parti: Hvilket samfunn er det vi ønsker på lang sikt? Unntaket skjedde i Litteraturhuset i Oslo, på initiativ av dets direktør Aslak Sira Myhre. Hvert parti fikk der inntil 1 time, hvor de kunne snakke uten avbrytelser om dets ideologi og langsiktige mål. Med unntak av Ap, som stilte med Jonas Gahr Støre, stilte partiene med sine  ledere. Foredragene ble lagt ut på www.nrk.no/valg2013, men uten noen større pr-kampanje. Antakelig var det svært få som brukte dette som grunnlag for sin stemmegiving. Svært mange brukte i stedet en av flere Valgomater, som igjen baserte sine anbefalinger på grunnlag av enighet eller uenighet i en rekke enkeltsaker.

Nå etter valget vil vi, med stor sannsynlighet, igjen møte skråsikre politikere. De siste åtte åra har vi vært vant til at ministre og andre politikere på kort varsel sto fram i media med sikre meninger om det meste. Og om en minister skiftet departement, var vedkommede straks ekspert på sitt nye område. Vi får nok se mye av det igjen. Men hvrfor må det være slik?

Erna Solberg har visstnok uttalt at hun kun ønsker seg erfarne politikere som ministre. Forhåpentlig vil de også være så voksne at de kjenner sin begrensning. Politikerne skal først og fremst arbeide for å nå langsiktige mål for samfunnet. Til dette trengs det visjoner og planer. Til hjelp i planleggingen har de en lang rekke offentlige etater og virksomheter. Når planer er foreslått, og vedtatt med tilhørende økonomiske rammer av politikerne, er det igjen etater og virksomheter som bør stå for gjennomføringen. Det er disse organisasjonene som har, eller bør ha, den nødvendige kompetansen for dette, med spesialkunnskap som langt overgår politikernes. Derfor må det også være disses ledere som står frem i media og forklare, eller forsvare, hvorfor en spesiell situasjon har oppstått. Det må jo være en grunn til at mange av disse lederne har 2-3 ganger så høy lønn som sine politiske overordnede.

De politisk ansvarlige skal selvsagt følge opp sine saker, og påse at resultatene er i tråd med de politiske mål som er satt. Men de skal ikke måtte stå til ansvar for enhver sak. Slipper de det, kan de kanskje også kvitte seg med et flertall av informasjonsmedarbeidere og rådgivere som idag står bak og forteller politikerne hva de skal si.

Og politikerne får mer tid til å tenke politikk.

Ivar Sætre

Stavanger