Syting og det muliges kunst

Om politikeres talemåter. Publisert i Stavanger Aftenblad 14.12.2012

Aftenbladet hadde den 12.desember et oppslag om skikk og bruk når det gjelder ordbruk på Stortingets talerstol. Sytepave ville antakelifg være et slikt ord, brukt om en medrepresentant. Ordfører Christine Sagen Helgø i Stavanger oppfører seg imidlertid som en, når hun dagen etter at Fylkestinget har stemt ned forslaget om bybane på Nord-Jæren. Hun mener dette kan føre til at den såkalte Jærenpakke 2 står for fall, og at det blir slutt på bomringen i 2016. Dersom det siste blir tilfellet, vil nok et flertall av Nord-Jærens innbyggere juble. At hun endatil indikerer at en trenering av sakens endelige avgjørelse til etter neste Stortings-valg, kan være et gode, er høyst betenkelig. Det bør ikke være en stemmesanker for Høyre.

Å kaste håndkleet og jobbe helt og fullt for bussvei, forkaster hun imidlertid kategorisk. Det er ikke noe hun har tro på, og er ikke hennes form for politikk som «det muliges kunst». Dette på tross av at Fylkestinget nå har stemt for det beste forslaget. Det er et forslag der implementeringen kan startes opp umiddelbart, og hvor det kan oppnås resultat i form av økt kollektivandel raskt, dersom den politiske viljen er til stede. 

Et annet sted i samme avis ble det antydet at vedtaket i Fylkestinget også betød at «den rettedalske æra var over». Det betyr visst slutten på en periode der det var «viktigere å stå sammen enn å åpne for diskusjoner og motforestillinger». I så fall er også det bra, for det må alltid være viktigst å finne de beste løsningene. 

Dessuten, Arne Rettedal hadde kanskje en faglig bakgrunn som gjorde at han bedre så hva som var de beste løsningene, og var sta nok til å få dem gjennomført, konsensus eller ei.

Ivar Sætre

Sivilingeniør

Stavanger