,

Supperåd anno 2010

Om offentlige myndigheters forsøk på å skape arbeidsplasser.

Den 27.februar i år inviterte nærings- og handelsminister Trond Giske en gruppe av 20 yngre ledere til å ”dele erfaringer og kunnskap om ulike utviklingstrekk for norsk næringsliv og næringsstruktur i et internasjonalt perspektiv”. Gruppen skulle ikke komme med anbefalinger til strategier eller tiltak, men kun utveksle kunnskap om hva Norge skal leve av  i fremtiden, med 2020 som aktuell horisont. 

Gruppen er mest kjent for at Kronprinsen ble invitert til å delta på en lørdag, for så å trekke seg den etterfølgende mandag. Dernest for at en uforholdsmessig andel av medlemmene var født med sølvskjei i munnen.

En horisont på 10 år for et land er meget kort. Svaret på hva vi skal leve av i 2020 er med stor sannsynlighet: Akkurat det samme som i dag. I så måte har den nye gruppens fokus mange likhetspunkter med Wesenstens supperåd fra 1970: Bare tull.

Gruppen hadde sitt første møte den 16. mars. Referatet fra møtet i Dagens Næringsliv (DN) var bedrøvelig lesning. 17 av de 20 som var invitert, og hadde akseptert sin deltakelse i rådet, møtte. DN spurte hver enkelt av de som møtte om hva slags råd de hadde. Mange hadde ingen råd, mange visste tydeligvis ikke helt hva som var hensikten med rådet, og noen hadde mest lyst til å snakke om sin egen bedrift/bransje. Det kan man saktens skjønne. Er man født med sølvskjei i munnen, ønsker man også å fortsette å spise med sølvskjei.

At Staten i det hele tatt skal kunne planlegge den fremtidige næringsstruktur og hva vi skal leve av i Norge i fremtiden, er noe Staten er lite egnet til. Det eneste vi egentlig trenger for å leve, er mat og varme (eller mer generelt: energi). Ut over dette er det kun fremtidige generasjoners ønsker og begjær som bestemmer, og utviklingen kan ta de underligste veier.

Statlig planlegging av folks behov er noe vi forhåpentlig er ferdige med. Den politiske venstresida har vært opptatt av dette siden 1917. De kommunistiske 5-årsplanene var et godt bevis på kommunismens utilstrekkelighet i styringen av produksjonsmidlene for dekning av folks behov. Tankene går i denne forbindelse til noen uker sommeren 1980 i den polske byen Katowice. Som i de fleste kommunistland var forretningene der stort sett tomme, med unntak av de dagene det kom nye forsyninger. En dag strømmet folk til malingsforretningene i byen. De hadde fått nye forsyninger! Bare synd at det kun var blå maling å få kjøpt. Andre farger sto ikke på produksjonsplanen den måneden. Men de første i køa hamstret likevel det de kunne.

Planleggingen av hvordan samfunnets behov for varer og tjenester skal dekkes, gjøres langt bedre av de tusener små og store bedrifter som har som formål å leve av slik virksomhet. Det er der ideer skapes, og det er der en eventuell ny produksjon best implementeres.

Det forhindrer likevel ikke at Staten kan og skal bidra, men på et overordnet plan: ved å sette langsiktige mål og legge forholdene til rette for at nødvendig virksomhet kan skje på en rasjonell og effektiv måte. Dette gjøres best ved å sørge for at nødvendig infrastruktur er på plass når den trengs, og at bruk av infrastrukturen ikke blir en tung økonomisk belastning for bedriftene. Norge er i en særdeles gunstig stilling i så måte, selv om Rådgivende ingeniørers forening (RIF) nylig har påpekt at eksisterende norsk infrastruktur er i en elendig forfatning.

Ved bruk av oljefondet, som i dag er på nesten 3000 milliarder kroner, og som høyst sannsynlig får nye innsprøytinger på hundrevis av milliarder kroner hvert år fra petroleumsvirksomheten i mange år fremover ennå, kan det bygges ut en strømlinjeformet og fremtidsrettet infrastruktur for hele landet. Vi har uten tvil råd til å bruke 100-200 milliarder kroner hvert år på dette i 10-20 år fremover. Målet må være å gjøre det økonomisk gunstig å fortsette, eller anlegge ny, nødvendig og fremtidsrettet virksomhet i Norge. Siden oljefondet i sin helhet er fordringer på utenlandske tjenester, bør vi heller ikke være redde for å benytte utenlandske selskap til å utføre store deler av dette arbeidet.

Dersom forbedring og utbygging av ny infrastruktur prioriteres riktig, kan dette være en vel så god investering som å investere i utenlandske aksjer og verdipapir, og vente å at noen andre skal sørge for verdiskapingen.

Politikernes, og derved Statens, rolle i dette bør være å sette overordnede mål, og passe på at disse blir nådd. Et eksempel på dette er de 10 mål den danske regjering nylig satte for Danmark:

  1. Danmark skal være blant de 10 rikeste land i verden.
  2. Sysselsettingen skal være blant de 10 høyeste i verden
  3. Danske skolebarn skal være blant de flinkeste i verden
  4. Minst ett dansk universitet skal være blant Europas topp 10.
  5. Danmark skal være blant de 10 landene med høyest levealder
  6. Landet skal være et grønt bærekraftig samfunn, og blant verdens 3 mest energieffektive land
  7. Danmark skal være blant de beste til å skape like muligheter
  8. Danmark skal være blant landene med størst frihet og blant de beste i Europa til å skape integrering
  9. Danskene skal være ett av verdens mest tillitsfulle og trygge folk
  10. Den offentlige sektoren skal være blant de mest effektive og minst byråkratiske i verden

I en norsk sammenheng ville målene kanskje bli andre, men med det samme overordnede mål: Å skape et godt samfunn å bo i for alle.

Ivar Sætre

Stavanger