Dette er ikke en kommentar til de siste dagers avsløringer av Equinors store tapsavsetninger i USA, men en generell vurdering ev den norske stats eierskap i Equinor (tidligere Statoil).

Kommentaren ble sendt til Stavanger Aftenblad for publisering, men ikke antatt.

En tilsvarende kommentar ble antatt i SA i 2013.

*************************************************

Etter fremlegging av årsrapporten for 2019 for Equinor (Statoil) har Dagens Næringsliv avslørt at selskapet i USA har et fremførbart underskudd på i størrelsesorden 200 milliarder kroner. Dette er tap (avskrivninger) som er tatt i løpet av de siste ca. 10 år.

Årsak til, og oppfølging av, de tap som er oppstått, skal det ikke her dveles ved. Det blir gjenstand for lange debatter i norske media, og ikke minst i Stortinget. Resultatet vet ingen.

I mai 2013 sto et leserinnlegg i Stavanger Aftenblad med tittelen «Hvorfor ikke selge Statoil?». Hovedargumentet var at den norske stat ikke er en egnet eier av et selskap som driver over store deler av verden. Omsetningen er i størrelsesorden 40% av det norske statsbudsjettet. Dersom Staten hadde solgt selskapet i 2013, ville det realisert ca. 300 milliarder kroner. Overført direkte til Oljefondet, ville dette beløpet blitt doblet ved utgangen av 2019. I dag er verdien av Staten aksjer ca. 300 milliarder kroner.

Staten ville ved et salg ikke mottatt utbytte etter 2013 (10-15 milliarder kroner/år), men direkte skatt fra den norske virksomheten til Staten ville vært tilnærmet den samme. Totalt ville et salg i 2013 gitt en gevinst på rundt 200 milliarder kroner i dag.

Økonomi er selvsagt en viktig grunn for et eventuelt salg av Statoil/Equinor. Men den viktigste grunnen er at den norske stat, gjennom Stortinget og Olje- og energidepartementet, ikke er en god eier for et selskap som driver med utstrakt risikofylt virksomhet.

Den senere tids avsløringer av potensielle tap på 200 milliarder kroner er et eksempel på dette. Eieren hadde liten oversikt og kontroll, men enda viktigere er det at selskapets ledelse heller ikke har hatt det. For all næringsvirksomhet må det være et krav at eieren kan følge med, og påvirke utviklingen. Det har ikke skjedd i Statoil/Equinor.

Det er heller ikke bra at selskapet styres politisk. Dette har vært forsøkt avverget ved at eieren følger selskapet «på armlengdes avstand», at selskapets styre bestemmer, basert på vurderinger gjort av administrasjonen.

Det er likevel liten tvil om at politiske føringer stor betydning for selskapets langsiktige strategi. Selskapet planlegger å drive olje- og gassproduksjon uten direkte utslipp av CO2 i 2050. Det har ført til en storstilt elektrifisering av produksjonen, planer om satsing på karbonfangst og lagring, og havvind. Ingenting tyder på at noen av disse investeringene vil gi reell verdiskaping.

Statoil ble i 1972 etablert for å være Statens verktøy for kontroll og utvikling av norsk petroleumsvirksomhet. Det var en riktig beslutning, og Norge har mye å takke Statoil for. Behovet for Statoil/Equinor som verktøy forsvant etter hvert, og delprivatiseringen i 2001 markerte det endelige skillet. Etter dette har Statoil/Equinor kun vært et økonomisk redskap for den norske stat – i de fleste år med et godt redskap.

Risikovirksomhet bør drives av eiere med inngående kunnskap om virksomheten, og som er villige til å stille risikokapital til disposisjon. Det er ikke ikke den norske stat.

Staten bør derfor avhende sine aksjer i Equinor. Den kan starte med å skille ut, og selge, den utenlandske virksomheten.

Ivar Sætre
Sivilingeniør
Stavanger

Noen linker:

https://www.dn.no/magasinet/dokumentar/equinor/energi/olje/de-hemmelige-equinor-rapportene/7-1-bu1pjbk9

https://www.dn.no/magasinet/dokumentar/equinor/energi/olje/de-hemmelige-equinor-rapportene/7-1-bu1pjbk9

https://www.dn.no/innlegg/energi/equinor/olje/innlegg-fra-equinor-sjefen-vare-internasjonale-investeringer-gir-god-avkastning/2-1-721842