,

Skal vi gi bort Oljefondet?

Om bruk av Oljefondet. Publisert i Stavanger Aftenblad 14. mai 2017.

Professor Klaus Mohn spør i Aftenbladet 9.mai om vi bør gi bort verdiene i Oljefondet. Et slikt forslag vil nok kun gå gjennom i Stortinget dersom KrF med støtte fra SV og MDG skulle få flertall. Det er utenkelig i all fremtid.

Mohn sammenligner dette med den årelange veldedigheten til bergenseren Trond Mohn, og forskningsskipet Kjell Inge Røkke vil donere til WWF. Ingen av de to milliardærene vil merke dette på egen kropp. Om Norge skulle gi bort hele Oljefondet, vil mange nordmenn derimot merke det kraftig.

Klaus Mohn har rett i at de aller fleste nordmenn har bidratt lite eller ingenting til fondet, og at det er ”i hovudsak tale om pengar på linje med tippepremie”. Videre hevder han at “konsekvensen er ikkje verre enn at kvar og ein av oss må arbeide nett like mykje som nabolanda”.

Det siste er ikke korrekt. Konsekvensene blir langt større. Grunnet store oljeinntekter har Norge vent seg til, og hatt råd til, å kjøpe langt mer fra utlandet av vanlige varer og tjenester enn vi eksporterer. På den måten er en stor del av norsk infrastuktur for slik produksjon forsvunnet. For å komme på linje med våre naboland, må infrastuktur bygges opp på nytt. Det tar tid, og koster mye.

Knapt noen skriver om hva verdiene i Oljefondet består av. Det er bygget opp av inntekter som i sin helhet var i form av utenlandsk valuta. Egentlig er dette fordringer på utenlandske tjenester, og kan kun realiseres ved kjøp av varer og tjenester i utlandet (om vi velger å gi bort verdiene, vil noen andre realisere dem). Norge har i tillegg hatt som en klart uttrykt politikk at mest mulig av installasjonene på norsk sokkel skulle bygges i Norge. Dette har ført til at Norge har fått en uforholdsmessig stor andel av denne type industri, og ført til nedlegging av annen industri, samt kraftig økte norske lønninger.

Alternativet til å gi bort verdiene i Oljefondet, er å realisere dem i Norge. Men det kan ikke skje på den måten det nå gjøres, ved å benytte den såkalte handlingsregelen, og overføre 3-4% av verdien til statsbudsjettet, og på den måten spre dem tynt ut over hele befolkningen. 40-50.000 kroner pr. innbygger er riktignok ikke tynt, men det er vanskelig å peke på hva verdiene er gått til.

Det virkelige alternativet er å benytte verdiene til å bygge opp igjen norsk infrastruktur for produksjon av varer befolkningen har bruk for. Det må imidlertid ikke gjøres ved å subsidiere spesiell industri- og tjenesteproduksjon. Prioritering av lønnsom produksjon er ikke politikernes sterkeste side. Det må skje ved utbygging av nødvendig infrastruktur som alle har glede av, og som kan legge tilrette for oppstart av nye og lønnsomme bedrifter. Eksisterende bedrifter og gründere er best på det.

Det er mange måter å bygge ny norsk infrastruktur. Det kan være gjenstand for en egen artikkel. Men hovedregelen, som mange ikke kan eller vil forstå, er at oppbyggingen i stor grad må skje med bruk av utenlandske bedrifter. Først da vil vi kunne hevde å “ha fått noe igjen for pengene”.

Mohn er i sin artikkel inne på etikk. Det kan med tyngde hevdes at å bruke utenlandsk arbeidskraft for å realisere verdiene i Oljefondet er etisk riktig. På den måten hindrer vi at norske innbyggere i evig tid skal leve som rentenister, og vi tilbakefører et stort antall arbeidsplasser for produksjon av nødvendige varer til Norge.

For å sitere Albert Einstein: “Galskap er å gjøre det samme om og om igjen i håp om å oppnå forskjellige resultat”.

Ivar Sætre

Sivilingeniør

Stavanger

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar