,

Rike land – Fattige land

Dette innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad den 10.januar 2018.

I en gjestekommentar 4.12.17 skrev professor Klaus Mohn om gapet mellom fattige og rike land. Dag Jenssen svarte i et innlegg den 11.desember.

Mohn hadde vært i Tanzania, som “etter 50 år som hovudsamarbeidsland for Noreg og storforbrukar av utviklingshjelp … framleis (er) blant dei aller fattigaste landa i verda”. Han skrev at det er forsket mye på fattigdom, “men framleis har ein ikkje ei fullgod forklaring på korfor enkelte land lykkast, mens andre land går ad undas”. Mohn hadde ikke noe svar, kun et håp om at hans elever ved universitetet i Dar-es-Salaam vil bidra til å gjøre det bedre i Tanzania.

Jenssen fokuserte på noe Mohn ikke nevnte i det hele tatt: befolkningsvekst. Eksempelvis har Tanzania økt fra 10 millioner innbyggere i 1966 til 56 millioner i 2016. Han mener det er utopisk at et samfunn skal kunne utvikles i takt med en slik befolkningsvekst.

Men selv om utviklingen har gått langsomt, og kanskje ikke møtt forventningene, har det skjedd mye, også i Tanzania. Ifølge gapminder.org har brutto nasjonalprodukt pr. innbygger, korrigert for inflasjon og kjøpekraft, økt med 150%, og levealderen fra 45 til 64 år, siden 1960. En tilsvarende utvikling har skjedd i de aller fleste fattige land, og bare siden 1990 har andelen av verdens befolkning som lever under fattigdomsgrensen (1,90 dollar/dag) sunket fra 35% til 9% (TIME 15.1.2018).

Det hevdes, sikkert med rette, at forskjellen mellom fattige og rike land stadig øker. I mange land skjer dette på tross av en betydelig utviklingshjelp utenfra. Kanskje er det slik at mye av dette skjer på grunn av den såkalte utviklingshjelpen. Rwanda har vært gjennom store prøvelser, men er i dag et av de land der utviklingen skjer raskest. Presidenten i landet, Paul Kagame, har uttalt følgende: “I Afrika i dag forstår vi at handel og investeringer, ikke hjelp, er pillarene for utvikling”. 

Når en leser i Aftenbladet at 1/3 av norsk utviklingshjelp brukes i Norge, er også det et tegn på at noe er alvorlig galt. Bistandssektoren er dessverre blitt en viktig arbeidsplass for nordmenn og øker stadig i omfang. Professor Terje Tvedt har i sin siste bok, “Det internasjonale gjennombruddet”, en bitende kritikk av norsk utviklingshjelp siden 1980-tallet.

Den amerikanske økonomen Robert Genetski har skrevet en kort bok om rike og fattige land (“Rich Nation/Poor Nation”). Gjennom analyser av de fleste av verdens regioner/land, er hans konklusjon entydig: “Økonomisk frihet er nøkkelen til nasjoners rikdom”. Det offentlige må legge forholdene til rette, men det er de enkelte borgere (først og fremst skapende gründere) som skaper rikdom.

Prins Philip, tidligere leder av WWF, har (hadde) forresten sin egen løsning på befolkningseksplosjonen: «I tilfelle jeg blir reinkarnert, ønsker jeg å komme tilbake som et dødelig virus, for å bidra litt til å løse overbefolkningen». Det er ingen løsning, og en lite tiltalende tanke.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar