POPULATION BOMBED 

Dette er en oversettelse til norsk av innledningen til boka nedenfor om sammenheng mellom overbefolkning og klimaendringer.

POPULATION BOMBED – Explaining the link between overpopulation and climate change av Pierre Desrochers and Joanna Szurmak

• Pierre Desrochers er assisterende professor i geografi ved universitetet i Toronto
• Joanna Szurmak er doktor-student ved York Universtity i Toronto

Bakgrunn

Mange lærde, skribenter, aktivister og meningsdannere har forbundet befolkningsvekst med ødelegging av miljøet, spesielt katastrofal klimaendring. De argumenterer med at:

• En tallrik og stadig mer velstående befolkning skaper økt etterspørsel etter ressurser av alle slag. Den økte etterspørselen krever økt bruk av fossile brensler.
• Brenning av stadig større mengder av disse brenslene (kull, olje og gass) øker konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren til nivåer som fører til en katastrofal global oppvarming.
• Fordi færre barn er den beste måten å redusere miljøskader på, er knebling av befolkningsvekst den mest effektive måten å unngå en farlig klimaendring på.

Med orda til forretningsmagnaten Ted Turner:

Vi har global oppvarming fordi for mange mennesker bruker for mange ting. Hvis det var færre mennesker, ville de bruke mindre.

I løpet av de siste åra har imidlertid en rekke skribenter og akademikere dokumentert betydelige forbedringer i menneskers velstand, tilgang på ressurser og miljøets generelle tilstand (se f.eks. Steven Pinkers Enlightenment Now: The case for reason, Since, Humanism and Progress, 2018 og Hans Roslings Factfulness: Ten Reasons We Are Wrong About the World – and Why Things Are Better Than You Think, 2018. Blant andre uimotsigelige fakta har disse forfatterne vist at:

• Folk verden over lever lengre og sunnere. De er rikere og bedre utdannet enn noen gang
• På tross av økt forbruk, er reservene av begrensede og ikke fornybare ressurser som petroleum større enn de noen gang har vært.
• I utviklede økonomier har luft og vann bedre kvalitet enn på flere hundre år. I mange deler av verden, inkludert flere utviklingsland, har skogarealet økt betydelig i de siste ti-år

Ivrige etter å peke på positive trender, argumenterer imidlertid optimistiske skribenter sjelden systematisk for spontane markedsprosesser som gjorde disse trendene mulig.

Fremtredende bidrag

Denne boka er et forsøk på å presentere et relativt konsist bilde av miljømessige fordeler ved økonomisk utvikling, befolkningsvekst og bruk av fossile brensler.

• Den forklarer hvordan, paradoksalt, økonomisk fremgang og et renere miljø er et direkte resultat av både befolkningsvekst og menneskehetens økte bruk av fossiler. Dagens positive tilstand ville ha vært umulig uten disse.
• Den hevder at mens varslede katastrofale utfall av klimaendringer fortsatt i hovedsak er usikre, og trenger en åpen debatt i stedet for fastlåst konsensus, er pågående kampanjer for å redusere eller stoppe utviklingen i bruk av fossiler, i fravær av virkelig konkurransedyktige og elektrisk-nett-vennlige alternativ, garantert flere negative utfall:
  • et stort antall i døde i utviklingsland
  • et økende antall økonomisk sårbare mennesker som blir ført inn i energifattigdom i utviklede økonomier
  • en alarmerende rekke av nødvendige erstatninger for produkt som kommer fra under bakken (som syntetiske produkt fra fossiler) med ressurser som er produsert over bakken (f.eks. «fornybare», men ikke bærekraftige produkt fra planter og dyr), en prosess som kan ende i omfattende skade av økosystemet.

Fremtredende trekk i denne boka er:

• En sammenfattende historisk dekning av:
  • den langvarige debatten mellom folk som frykter økonomiske og miljømessige konsekvenser av befolkningsøkning, og de som mener at, i sammenheng med markedsøkonomien, flere folk er flere hender som arbeider og flere hjerner til å innovere, og ikke bare flere munner å mette
  • hvordan produkt basert på fossiler letter trykket på miljøet ved å erstatte ressurser i biosfæren med ressurser fra under bakken
  • innsikt i hvorfor det å se på befolkningsvekst som lik den for alle andre arter (f.eks. bakterier i en prøveballong full av mat) er helt misvisende og feil. I boka blir det lagt vekt på at, unikt blant andre arter, utveksler moderne mennesker informasjon og kunnskap mellom individer og gjennom tid, innoverer ved å kombinere det eksisterende på nye måter, og involverer seg i langveis handel, og frigjør seg på den måten, til en viss grad, fra lokale begrensninger
  • En detaljert diskusjon om hvorfor, selv etter to århundrer med bevis som tilbakeviser det pessimistiske synet på befolkningsvekst, ressurstilgang og miljøpåvirkning, dette synet fortsatt dominerer i den akademiske og offentlige debatten. De sakene denne boka undersøker, spenner fra finansielle insentiv blant akademikere og aktivister til innsikt i hvorfor velmenende folk ikke er i stand til å endre mening når de blir konfrontert med bevis på det motsatte.

Sammendrag

Innledningen viser hvordan fremtredende individer (inkludert Hillary Clinton, Al Gore og Bill Gates) har koblet klimaendringer med befolkningsvekst, og etterlyst en politikk for befolkningskontroll.

Kapittel 2 oppsummerer viktige historiske argument for og imot befolkningsvekst, og deres kobling til miljømessig helse, utvinning av ressurser og økonomisk utvikling.

Pessimister mener at:

• I en endelig verden er fortsatt demografisk og økonomisk vekst umulig
• Alt annet uendret, vil en redusert befolkning nyte en høyere levestandard
• Avtagende utbytte vil alltid skje ved bruk av naturlige ressurser. I en verden hvor ressursene er endelige, vil fløten alltid bli skummet først, og utvikling av mer fjerntliggende mineralressurser eller mindre fruktbart land vil bli stadig mer kostbart og mer ødeleggende for miljøet
• Teknologisk innovasjon og syntetiske produkt kan ikke fjerne behovet for naturlige ressurser. Fabrikkerte erstatninger, inkludert de som er basert på fossiler, som plast, kan ikke utvide Jordas endelige kapasitet til å forsyne menneskers behov.
• Befolkningskontroll må ha prioritet: å redusere menneskenes bruk av naturlige ressurser er den eneste måten å unngå en katastrofe på.
• Tidligere suksess med å overkomme naturlige grenser er irrelevante i dagens situasjon. Hver generasjon tror at en ny global miljøkatastrofe endrer alt og det advares mot vekst i befolkning og økonomien.

Optimister mener at:

• En større befolkning som engasjeres i handel og arbeidsdeling vil skape større velstand, per person, enn færre folk som arbeider alene. En større, og tettere, befolkning skaper storskala økonomier som gjør både ressursbruk og arbeidskraft mer effektiv og produktiv.
• Menneskelig kreativitet gir økende avkastning. Mennesker kommer stadig opp med progressivt mindre skadelige måter å gjøre ting på, og som øker effektiviteten av jordbruk, ressursutvinning, industri, transport og kommunikasjon.
• Menneskelig levestandard er ikke begrenset av lokale ressurser. Biologiske metaforer og økologiske konsept som bærekapasitet gjelder ikke for økonomiske system på grunn av handel, innovasjon og stadig optimalisering av ressursbruken.
• Tidligere suksess gir grunn til optimisme. Av de 7,6 milliarder mennesker som lever i dag, lever færre i dyp fattigdom enn noen gang før, og naturen gjenoppstår tross en større og rikere befolkning.

Kapittel 3 sammenligner forutsigelser gjort av pessimister og optimister gjennom de siste to århundrer. Bevisene er klare: Pessimistene har gjentatte ganger beviselig tatt feil, oftere snart enn sent. I markedsøkonomier er folk blitt flere, friskere og rikere mens ressursene er blitt større enn noen gang. I utviklede økonomier er miljøet renere enn det har vært på århundrer, mens det samme holder på å skje i mest lovende økonomier under utvikling. Pessimistene har bare fått rett for sentralstyrte kommunistiske og sosialistiske økonomier, hvor folk er blitt fattigere og miljøet gradvis verre over tid.

Kapittel 4 beskriver hvordan positive resultat ble oppnådd spontant via markedsaktiviteter og menneskenes økte bruk av fossiler. Hovedprosessene bak dette er:

• Økt effektivitet: Kreative individer har intensiver for å spare ressurser gjennom å utvikle prosesser som genererer flere og bedre ferdige produkt ut med mindre råvarer inn.
• Ressursskaping: Når reserver av nøkkelressurser begynner å bli små, øker prisen. Dette får automatisk folk til bruke resursene mer effektivt, men også til å lete etter mer eller å utvikle mer effektive og mer rikelige substitutt.
• Transformasjon av avfall til verdifulle biprodukt: Langt fra å belønne sløsende virksomhet, som forsøpling av miljøet, har profittmotivet alltid oppfordret folk til å skape lukrative biprodukt fra avfallsprodukt.

Disse prosessene er diskutert i detalj gjennom flere historiske utviklinger, og viser deres viktigste miljøfordeler: Erstatning av ressurser tatt fra planetens overflate (som ved, tømmer, gummitre, ull, indigo-planter, hvalolje, arbeidskraft fra dyr) med ressurser som kommer fra under bakken (som brennstoff for transport og varme, plast, syntetisk gummi, tekstiler, fargestoff).

Kapittel 5 demonstrerer at de førende pessimistiske intellektuelle rammer (økologisk fotavtrykk og planetens grenser) har viktige konseptuelle mangler. Påståtte negative fremtidige utfall, sammen med ekstreme scenarier for klimaendringer, er bygd inn i deres antagelser. I stedet for objektive virkelige observasjoner om miljøskader, gjentas disse antagelsene på en sirkulær måte (tautologi), uten uavhengig vitenskapelig praksis. Videre tar de som fremmer befolkningskontroll for gitt fordelene ved fossiler og store folketall, mens de nedgraderer eller er fullstendig uvitende om kostnadene og konsekvensene av deres anbefalinger.

Kapittel 6 er en refleksjon over hvorfor, etter to århundrer med repetisjon av de samme argumentene som er beviselig gale, aktivister for befolkningskontroll og teoretikere om bærekraftig utvikling forblir låst i et demonstrerbart falskt verdensbilde og er uvillige til å adressere noe mer enn en forenklet karikatur av deres opponenters syn. Vi benytter bevis fra adferdsvitenskap, statsvitenskap, sosiologi og økonomi til å vise hvordan selv demonstrerbart falske verdensbilder blir til fastlåste intellektuelle posisjoner. Vi undersøker de selvpreserverende mekanismer bak overlevelsen av «jerntrialgelet», vi dykker inn i konsekvensene av bekreftelsesavvik og motivert skepsis, og vi løser opp disiplintenking. I tillegg åpner vi for en diskusjon om grensene og lovnadene til vitenskapelig forskning og publisering, med fokus på hvordan all kognitiv praksis og avvik kan skape, og til slutt forstyrre, en forskers motivasjon for å samle og bruke kunnskap, til et punkt der det snus til en elitists ønske om å kontrollere og fordømme.

I konklusjonen gjentas vårt syn om befolkningsvekst og fossil-drevet økonomisk utvikling som den eneste praktiske løsningen, nå og i fremtiden, for å løfte mye av menneskeheten ut av fattigdom, å bygge motstandsevne mot enhver nedside for økte antropogene utslipp av drivhusgasser, og å muliggjøre en varig reduksjon av menneskehetens påvirkning på miljøet.