Politikere vi trenger eller som fortjent?

Innlegget ble sendt til Stavanger Aftenblad, men ikke aksepert.

Både på landsplan og lokalt er spørsmålet i overskriften på sin plass.

Ifølge Aftenposten (mars 2010) danker både vegdirektøren, jernbanedirektøren, helsedirektøren, NAV-direktøren og forsvarssjefen lønnsmessig ut «sjefen» – statsminister Stoltenberg og hans årslønn på 1.268.400 kroner. Samtidig er de fem øverste administrative ledere for noen av de mest utskjelte offentlige statsetatene i Norge. Men hvem er det som ser seg nødt til å forsvare feil som blir begått i etatene? Jo, politikerne. Statsministeren når det gjøres meget alvorlige feil, og de respektive ministrene i andre tilfeller. I sak etter sak det siste året har direktørene holdt seg i bakgrunnen, mens ministrene har måttet stått frem og forklare alvorlige hendelser. Ofte tar også politikerne direkte styringen i saker der det ville være helt naturlig at dette blir overlatt til de som sitter med hånden på rattet.

• I togulykken i Oslo nylig var det samferdselsministeren som måtte stå frem, selv om jernbanedirektøren etter hvert også ble involvert. 
• Ved togforsinkelsene, spesielt i Oslo-området sist vinter, var det utelukkende samferdselsministeren som sto frem. Redaktør Trygve Hegnar mente i den forbindelse at NSB-direktøren burde tatt sin hatt og gå, eller bli avskjediget av sin sjef, samferdselsministeren.
• Ved de mange sikringsblunderne i Forsvarets sikkerhetstjeneste var det forsvarsministeren, og ikke forsvarssjefen, som tok støyten.
• Den 9.mai foreslår Arne Johannessen å nedlegge politidirektoratet fordi det blir detaljstyrt av justisministeren. 
• Undervisningsministeren uttaler seg til stadighet, tilsynelatende som ekspert, i detaljspørsmål om skolen, i stedet for å gi skoleledelse og lærerne friere tøyler i det er utdannet til.
• Næringsministeren setter ned et supperåd for å finne ut hva vi skal leve av etter 2020, noe som et fritt næringsliv har uendelig større forutsetninger for, dersom de får passende rammevilkår.

Listen kan antakelig gjøres mye lengre. Det synes som at politikerne ikke har forstått sin oppgave. Det ble i tidligere århundre sagt (primært om prestene) at ”den Gud gir et embete, gir han også forstand”, men det gjelder i alle fall ikke lenger (og gjorde det nok ikke før heller). En minister vil nesten aldri ha de samme forutsetninger til å uttale seg om faglige saker som en direktør i en etat. Det forutsetter selvfølgelig at direktørene er valgt på grunnlag av relevante faglige kvalifikasjoner, noe som dessverre ikke lenger er tilfelle. 

Politikernes oppgave bør først og fremst være å utarbeide realistiske visjoner og mål  for samfunnsutviklingen,  og bidra til at disse realiseres gjennom riktig prioritering av tilgjengelige ressurser, i lover og budsjetter. Konkrete planer og forslag må alltid komme fra etats- eller selskapsdirektører, direktører fagministrene (eventuelt styrene) må holde et overordnet oppsyn med, og avsette om nødvendig. I stedet for å rykke ut og kommentere alle mulige saker ad hoc, vil de i dette tilfelle få bedre tid til å tenke gjennom viktige langsiktige saker, og diskutere disse mer grundig i en offentlig debatt.

Lokalt har en  sak de siste årene til fulle demonstrert politikernes kortsynthet, og tilsidesettelse av fornuftige langsiktige tiltak, nemlig planene for hvordan infrastrukturen for samferdsel på Nord-Jæren skal se ut i fremtiden. Det synes ikke å foreligge en langsiktig plan (frem til f.eks. 2050) fra politisk hold. Politikerne uttaler seg som vanlig som eksperter, og går inn for kostbare løsninger som høyst sannsynlig ikke vil gi noen gode løsninger:

• Ryfast til 6 milliarder kroner, en 15-20km lang tunnel som mange vil kvie seg for å kjøre gjennom.
• En Bybane til 6 milliarder kroner i en trase som (i første fase) går parallelt og like ved det nylig utbygde dobbeltsporet mellom Stavanger og Sandnes. Dobbeltsporet har allerede mer enn nok kapasitet til å ta unna all fremtidig trafikk (forutsatt at vognmateriell skaffes til veie).
• Et stort vegkryss (Eiganestunnelen) nesten midt i Stavanger sentrum til knapt 2 milliarder kroner.

Protestene, så langt uten resultat, har kommet på Aftenbladets debattsider. Nylig kom det også et vel gjennomarbeidet forslag fra Norges Automobilforbund (NAF), antakelig den mest folkelige organisasjonen i Rogaland. Politikerne avfeier forslaget med at det er for sent å snu, noe det slett ikke er. 

I forslaget fra NAF skrinlegges prosjektene ovenfor til fordel for:

• Omlegging av E39 i tunnel (Lien-alternativet) utenfor Stavanger sentrum til knapt 2 milliarder kroner.
• Broer over Høgsfjorden og Gandsfjorden (nytt Ryfast) til 5 milliarder kroner.

Dette forslaget vil halvere kostnadene fra ca. 14 til 7 milliarder kroner. At forslaget skulle føre til vesentlige forsinkelser er antakelig ikke annet enn filibustertaktikk. De to broene vil f.eks. være nesten identiske med Hardangerfjordbroa som allerede  er under bygging, og tunneler er nærmest hyllevare. Forslaget vil gi et langt bedre samferdselsnett for alle på Nord-Jæren, ikke minst i de mest aktuelle nye utbyggingsområdene øst for Sandnes og nord i Sola. Om man ønsker å benytte 14 milliarder, kan de resterende 7 milliardene i stedet benyttes til delfinansiering av  Rogfast, det kanskje viktigste samferdselsprosjektet for Rogaland og Hordaland.

Dersom ikke politikerne på en overbevisende måte kan begrunne sine forslag, bør velgerne aktivt bidra til å si sin mening i de ikke altfor fjerne lokalvalgene om vel ett år.

Sivilingeniør Ivar Sætre

Stavanger