Oljefondet, en anti-næring

Om oljefond og arbeidsplasser

Tidligere sentralbanksjef Svein Gjedrem uttalte for noen uker siden at Oljefondet snart tar over for oljeutvinning som Norges viktigste næring. Oljefondet kan uten tvil fortsette å være en lukrativ virksomhet for høyt betalte finansfolk i flere land, men for Norge kan det i stedet bli en anti-næring. En næring er tradisjonelt en virksomhet som leverer varer og tjenester gjennom verdiskapende aktiviteter, fordi noen har et behov, og vil betale, for det. Dette kan selvsagt inkludere finansvirksomhet, men selv om deler av denne virksomheten er nødvendig for verdiskapende næringer, er det ikke der verdiene skapes. Det hevdes at 98% av verdens finansvirksomhet ikke dreier seg om kjøp og salg av varer og tjenester.

Oljefondet er bygd opp gjennom å spare noen av de verdiene som er realisert gjennom produksjon av olje og gass i Norge. Disse verdiene er blitt til gjennom verdiskapende arbeid. En stor del av verdiene var imidlertid allerede skapt. Petroleum har en stor egenverdi, som energikilde og råvare for kjemisk og petrokjemisk industri. Denne verdien er skapt av naturen, og er grunnen til at den norske stat har kunnet ilegge en ekstra skatt på overskuddet fra olje- og gassproduksjonen, 50% på toppen av normal bedriftsskatt.

Med unntak av en liten del, 2-4%, blir all norsk olje og gass solgt til utlandet, med motytelser i utenlands valuta, normalt dollar. Utenlandsk valuta er imidlertid en fordring på utenlandske tjenester. Den kan selvsagt benyttes til bytte av norske tjenester, men for nasjonen Norge blir utenlandsk valuta kun realisert gjennom import av varer eller tjenester (og nordmenns forbruk i utenlandet).

I alle år har en stor del av petroleumsinntektene blitt brukt til å finansiere utbygging og drift av olje- og gassinstallasjoner. Mye har gått med til betaling for utenlandske varer og tjenester. Det er også brukt betydelige beløp til betaling av norske varer og tjenester, samt til ansatte i petroleumsvirksomheten. Skatt fra denne virksomheten har bidratt til finansieringen av offentlig virksomhet i Norge. Frem til oljeprisfallet i 2014 førte dette til høy sysselsetting og stor lønnsvekst. Ikke minst førte det til stor vekst i antall offentlig ansatte. Med halvparten så stor befolkning er det norske statsbudsjettet rundt 50% større enn det svenske. Kommunale budsjett viser antakelig det samme misforholdet.

Gjedrem mener definisjonen på «næring» må utvides. Det er bare ord.

Dersom Norge har en avkastning på oljeformuen på 3%, og dette fordeles til befolkningen over statsbudsjettet, tilsvarer dette i dag rundt 230 milliarder kroner/år, eller 45.000 kroner til hver innbygger. En familie på 4 får derved en årlig støtte på 180.000 kroner – uten skatt, for alle offentlige ansatte får det samme. Mange kan leve av dette, og kunne sette seg ned i godstolen og nyte livet. Dersom det er en måte å nyte livet på.

Men dette er utenlandsk valuta, som kun kan realiseres ved kjøp av utenlandske varer. Vi kan derved importere det meste av det vi trenger, mens arbeidsplassene for dette havner i utlandet. Landet går derfor glipp av i størrelsesorden 250.000 verdiskapende arbeidsplasser.

Er det virkelig dette vi ønsker oss, eller fins det bedre løsninger, og bedre måter å bruke oljeformuen på? Kanskje også mer etisk forsvarlige.

Det er på tide vi begynner å tenke på hvordan vi kan realisere oljeformuen, til beste for fremtidige generasjoner uten å ende opp som rentenister.

Ivar Sætre

Sivilingeniør

Stavanger