Offentlig debatt og journalister

Den 19.september 2008 hadde redaktør Tom Hetland en artikkel på side 3 i Aftenbladet med tittelen: ”Finanskrisa og journalistikkens fallitt”. Artikkelen omhandlet primært amerikanske journalisters omtale av den pågående finanskrisa, før det ble en krise. Hetland spør hvorfor få eller ingen amerikanske media f.eks. klarte å avsløre salget av de pill råtne ”subprime”-lånene på forhånd. Var det fordi journalistene stilte feil spørsmål til finansakrobatene eller snakket de med feil personer? Henvendte de seg i det hele tatt til ofrene, som alle kom fra arbeiderklassen, eller kun til personer i sin egen middelklasse? Det stilles spørsmål ved om dette siste kan være en av grunnene til at amerikanske arbeidere ikke lenger leser aviser. Avisene tar jo kun opp saker som interesserer middelklassen og eliten. ”Kritisk journalistikk handlar ikkje berre om å avsløra spektakulære skandalar, men også om å stilla ubehagelege spørsmål om korleis sjølve systemet fungerer. Det er det best å få auge på nedanfrå”, konstaterer Hetland. Mange er sikkert enige i dette utsagnet, og det gjelder også i Norge.

I to senere artikler, den 25.oktober og den 22.november, tar redaktør Svein Egil Omdal opp de samme sakene med litt forskjellig vinkling. Den første artikkelen, ”Den fjerde avmakt”, peker på moderne politikeres velutviklede evne til å bruke pressens fremste makt, å sette dagsorden, langt bedre enn pressen selv er i stand til. Det hevdes at i Danmark er journalistene blitt utmanøvrert av sine mektigste kilder. Han stiller det retoriske spørsmål om hvorfor direktøren i DnB, Rune Bjerke, plutselig ble mye viktigere enn hele finanskrisen. En dansk informasjonsrådgiver, og tidligere journalist, sier oppgitt at ”med all respekt for mine gamle kolleger må jeg konstatere at vi får dårligere og dårligere motstand når vi har forberedt oss godt”. Ikke mye til overs for journalistene der i gården! Mens journalistene vet lite om alt og ekspertene alt om lite, er det kanskje kun politikerne og informasjonsrådgiverne som er i stand til å styre informasjonen og meninger?

Den andre artikkelen til Omdal har overskriften ”Ingen forutså den svarte svanen”. Her hevdes det at altfor mange journalister kun referer til såkalte eksperters (for eksempel aksje- eller eiendomsmeglere) meninger, uten kritiske spørsmål eller kommentarer i det hele tatt. Han spør derfor, med rette, hva som er den egentlige forskjellen mellom en sjeføkonom i DnB og klarsynte Isabel. Altfor ofte bygger journalistene sine innlegg på raske telefoner til disse ekspertene. Eksperter som når de har fått summet seg etter et år eller to, vil beskrive finanskrisen som ventet og uunngåelig. Som kjent er etterpåklokskapen den eneste eksakte vitenskap. Det var forresten interessant at en lokal ekspert og maktperson, forskningsdirektør Martin Gjeldsvik, nesten umiddelbart, den 28.november, kom til orde med sine kommentarer på side 3 med artikkelen ”Svarte svaner og hvite løgner”.

Den amerikanske skribenten Michael Kinsley tar opp andre, lignende, problemstillinger, i artikkelen ”Too much information” i ukemagasinet Time (1.desember). Her dreier det seg om oppblomstringen av blogger på Internett. I 2004 hadde avisenes papirutgaver fortsatt en solid forankring i meningsutvekslingen (om presidentvalget i USA). Blogger var det relativt få av, og det var helt sikkert flere som leste en blogg enn som skrev dem. I dag kryr det av blogger, og antallet linker som ofte følger en blogg,  er i ferd med å utvide informasjonsmengden til det meningsløse. Det er altså ikke mangel på meninger. Blogger har noen klare fordeler: de kan skrives av alle og forener den umiddelbare reaksjon med skrivingens refleksjon. Ifølge Kinsley representerer de på mange måter en ny litterær form. Men, mange har allerede nådd det stadium at de håper neste bloggs overskrift er uten interesse, slik at de slipper å bruke tid på å lese dem.

Er det så noen konklusjonen på dette? 

  • For det første at altfor mange eksperter slipper til i media uten at de må begrunne sine meninger eller gjetninger.
  • For det andre at dagens journalister ofte lar være å stille kritiske spørsmål, i mange tilfeller antakelig fordi de ikke er i stand til det.
  • For det tredje at det er små grupper som er i stand til å styre dagsorden for aktuelle saker.
  • For det fjerde at informasjonsmengden er i ferd med å oversvømme oss, dersom vi ønsker å følge med på ”alt”.

Jeg tror at løsningen ligger i avisenes papirutgaver, og at det er viktigere å diskutere med mange i nærmiljøet enn å forsøke å nå noen få (om noen) på den andre siden av jordkloden. Vi trenger selvsagt journalister, men de må kunne sine saker. I tillegg er det imidlertid en masse mennesker i nærmiljøet, lokalt og nasjonalt, som er skriveføre og sitter på en masse kunnskap og ideer, ofte langt mer enn de ekspertene som får uttale seg, men som dessverre sjelden eller aldri når frem med sine synspunkt. I Aftenbladet er det tre sider jeg alltid leser, artikkelen på side 3 og debattsidene. Side 3 skrives, vanligvis av en journalist med innsikt, mens debattsidene er skrevet av et utvalg abonnenter og andre skribenter, valgt etter visse kriterier av Aftenbladets redaksjon.

De øvrige sidene i Aftenbladet blir ofte skummet, men det fins mye annet interessant stoff. Selv om Stavanger nå har vært europeisk kulturhovedstad et helt år, har jeg lyst til å peke på en ting. Mens dabattsidene (alle leserne) får klare seg meg med 2 sider, har kultursidene alene (kulturjournalistene) hver dag 7 sider til disposisjon.  Det er liten tvil hos meg om hvilke sider som leses mest, og hvilke de fleste finner mest interessante. Mange av kulturinnslagene tror jeg også leses av et meget lite antall lesere. 

Jeg sier ikke at antall kultursider skal reduseres, i alle fall ikke dersom det kan vises at de har stor allmenn interesse, men spalteplassen for debatt og andre innlegg fra leserne bør absolutt økes. En strålende og god omtale av teaterstykket som i øyeblikket går på Rogaland Teater om Inger Hagerup (La fare hen la gå), leste jeg forresten på debattsidene. Forresten er jeg helt enig med Wenche Skorge om at debatt- og kultursidene bør flyttes foran annonsene i Aftenbladets Loka&Kultur-seksjon.

Ivar Sætre