NYE ARBEIDSPLASSER?

Om etablering av nye arbeidsplasser «etter oljå».

Dette innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad den 5.august 2020 med tittelen «Nye arbeidsplasser skapes ikke av komitéer»

Debatten går høyt om skaping av nye arbeidsplasser til erstatning for de som i dag er i petroleumsindustrien, og leverandørene til denne. At disse arbeidsplassene gradvis blir færre, er nokså sikkert. Spesielt fordi letevirksomheten ikke gir nok nye funn som kan gi grunnlag for nye utbygginger, men også fordi store pressgrupper krever en omlegging av energiproduksjonen. I Norge dreier det seg om over 200.000 arbeidsplasser, der kanskje over halvparten vil forsvinne i løpet av de neste 10-20 år.

Nina Østhus skriver i Aftenbladet 29.juli om «Ny kunnskap og skaperkraft», med referanse til en gjestekommentar av UiS-rektor Klaus Mohn om «Grønn omstilling ved UiS». At kunnskap er nødvendig for å skape nye arbeidsplasser, er uomtvistelig. At akademia og universitet kan bidra direkte til skaping av nye arbeidsplasser, er imidlertid mer tvilsomt. Historien tyder ikke på det. Selv Albert Einstein fikk lite støtte i akademia for sin intuisjon og nyskaping.

Harald Minge i Næringsforeningen er ikke ubeskjeden når han i Aftenbladet 31.juli hevder at «det om få år er mulig å skape minst 30.000 nye arbeidsplasser i Stavanger-regionen». Det skal skje gjennom en regional strategi, der det settes av nødvendige ressurser og blir bestemt hvem som har ansvar for gjennomføring av strategien. Det høres enkelt ut, men det fins få historiske eksempel på at det direkte gjennom offentlig styring er skapt mange verdiskapende arbeidsplasser.

For å gjennomføre en «grønn omstilling» mangler det heller ikke på optimistiske utsagn fra «de grønne», ofte representert ved unge politikere som ikke har vært med på å skape en eneste arbeidsplass. Verdiskapende arbeidsplasser, uten subsidier fra annen virksomhet, er det igjen vanskelig å identifisere.

Enhver som ser seg rundt i sitt nærområde, vil kunne identifisere en rekke produkt. De fleste av disse har en bruksverdi, og ble kjøpt fordi kjøperen så en verdi i dem. Men få, om noen, produkt er skapt gjennom en offentlig strategi. De ble skapt fordi en oppfinner fikk en idé, og så at produktet (eller tjenesten) kunne skape en verdi for andre som var villige til å betale for det. En forutsetning for at dette kunne gjennomføres, var at det fantes en egnet samfunnsmessig infrastruktur.

Dette er antakelig det eneste det offentlige kan gjøre for å skape nye verdiskapende arbeidsplasser: Etablering og sikring av en effektiv fysisk infrastruktur som gjør det enkelt å kommunisere og ha kontakt med andre. Like viktig er det å lage enkle krav som regulerer all virksomhet, gjennom lover og forskrifter. All virksomhet må i tillegg kunne produsere varer og tjenester til konkurransedyktige priser.

Nobelprisvinneren i økonomi (1972), Friedrich Hayek, skriver i boka «Veien til trelldom» dette om skaping av arbeidsplasser og velferd: «Ingen enkeltperson, ikke noe råd, ingen komité, ingen kongress, intet parlament kan planlegge et suksessfullt økonomisk resultat. Og det er det vakre bildet, som viser at vi kan ha økonomisk velstand uten å gi enorm makt til offentlige ansatte – ansatte som, i egenskap av å være mennesker, alltid vil bli fristet til å misbruke slik makt».

Dagens politikere tror kanskje ikke på dette, men å skape nye arbeidsplasser, og velferd, er ingen lett oppgave. At de i tillegg skal være verdiskapende, gjør oppgaven enda vanskeligere. Det eneste myndighetene kan gjøre, er å legge forholdene til rette ved etablering av god infrastruktur og gode rammevilkår for alle.

Ivar Sætre
Sivilingeniør
Stavanger