NYE ARBEIDSPLASSER – FEIL STRATEGI

Dette innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad den 7.oktober 2020 under tittelen «Bruk pengene i Oljefondet til å skape et konkurransedyktig næringsliv!»

Av ukjente grunner lot avisa være å ta med det siste avsnittet, en uttalelse fra vinneren av den svenske statsbankens økonomipris («Nobelprisen i økonomi») i 1972, Friedrich Hayek. Uttalelsen er fra boka «Veien til trelldom», og er skrevet med kursiv i innlegget nedenfor.

Norske politikere ivrer for skaping av nye arbeidsplasser til erstatning for de som forsvinner når petroleumsvirksomheten gradvis trappes ned. De rundt 50.000 arbeidsplassene knyttet til produksjonen til havs, er rimelig sikre i lang tid ennå. Når utbyggingen reduseres, grunnet færre funn og økende motstand mot petroleumsproduksjon, er det uunngåelig at store deler av de rundt 200.000 i leverandørindustrien må finne seg noe annet å gjøre.

De fleste politikerne, og merkelig nok store deler av næringslivet, mener at nye arbeidsplasser skal komme fra ny «grønn industri». Det mangler ikke på forslag, men typisk for nesten alle er stor avhengighet av offentlige støtte eller avgiftslettelser for bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Det er ikke på den måten velferdsstaten kan videreføres.

Selvsagt kan velferden bevares en tid ved å tære på Oljefondet. Men dersom petroleumsrelaterte arbeidsplasser ikke erstattes med verdiskapende arbeid, vil det ikke ta lang tid før Oljefondet blir tømt. Det ønsker ingen.

Framtidige pensjoner bør betales av skatter fra verdiskapende arbeid. Statens pensjonsfond utland bør primært nyttes til å legge forhold til rette for dette. Situasjonen i dag er at midlene brukes til å finansiere offentlige utgifter, i første rekke offentlige ansatte, og pensjoner. 

Hele Oljefondet er fordringer på utenlandske tjenester, som kompensasjon for levert olje og gass. Realisering av midlene, for staten Norge, kan i siste omgang kun skje gjennom kjøp av utenlandske tjenester og varer. I dag skjer dette i hovedsak ved kjøp av varer som i stor grad kan produseres i Norge. En forutsetning for å endre dette er at norske varer er konkurransedyktige. Det er de ikke i dag, men det kan endres.

Midlene i Oljefondet bør i større grad, kanskje i hovedsak, benyttes til å legge forhold til rette for et konkurransedyktig norsk næringsliv. Dette kan skje ved bygge ut samferdselsnettet, primært for tog og biler, slik at reisetidene mellom små og store byer reduseres. Derved kan folk bo og arbeide mer spredt enn i dag. Direkte bruk av Oljefondet til dette, med utstrakt bruk av internasjonale anbud, vil gjøre næringslivet langt mer konkurransedyktig enn i dag, sik at mange nødvendige varer igjen kan produseres i Norge, gjerne gjennom utstrakt automatisert produksjon.

Et infrastrukturtiltak av uant betydning er utbygging av superraske datanett og digitalisering. EU har besluttet å ta et slikt initiativ, som Norge vil være med på. EU-presidenten sa nylig i sin «state of the union»-tale at: «Dette er en enorm mulighet, og en forutsetning for å revitalisere rurale område. Bare da kan de unytte sitt potensial og trekke til seg folk og investeringer». Et landsdekkende nett av hurtigtog i Norge vil gjøre dette mulig.

Offentlige myndigheters viktigste oppgave for å skape nye arbeidsplasser og aktivitet, er gjennom infrastruktur. Nyutvikling og igangsetting av ny produksjon bør i det alt vesentlige overlates til risikovillige enkeltpersoner eller grupper som ser konkrete muligheter. Det er i den forbindelse vel verdt å merke seg den økonomiske nobelprisvinneren Friedrich Hayeks ord:

«Ingen person, intet råd, ingen komité, ingen kongress, intet parlament kan planlegge et vellykket økonomisk utfall. Og det er det vakre bildet, et som viser at vi kan ha økonomisk fremgang uten å overføre makt til offentlige representanter – representanter som, i egenskap an mennesker, alltid vil være fristet til å misbruke makten».

Ivar Sætre

Sivilingeniør

Stavanger