NY U-HJELP
Dette innlegget er skrevet som en kommentar til norsk u-hjelp, og med forslag til hva den burde bestå av.
Innlegget ble sendt inn til Stavanger Aftenblad den 14.mars 2020, men er så langt ikke antatt.
Norad-direktør Bård Vegar Solhjell skriver i Aftenbladet 14.3 at «Fakta skal ha makta i Norad». Det er store ord, og forhåpentlig vil de føre til at norsk hjelp hjelp blir mer målrettet og nyttig for mottakerne.
Riksrevisjonen har flere ganger revidert Norad. Om den siste revisjonen refererte Nettavisen følgende lite tillitvekkende konklusjoner i 2018:
- Umulig å se resultatene av pengene
- Det får ingen konsekvenser om det ikke rapporteres resultater
- UD følger ikke Norads råd
- Vet ikke hvor mye penger som går til administrasjon
- Liten åpenhet
I 2020 planlegges det brukt 7300 kroner for hver eneste innbygger i Norge, og siden 2013 er det brukt 280 milliarder kroner, mer enn 52.000 pr. nordmann. Det er ikke rart mange spør om konkrete resultat av denne pengebruken, som med unntak av vestlige nasjoner er gått til nærmest hvert eneste land på Jorda. En stor del er gått til den norske «bistandsindustrien», men aller mest til FN.
Mange er enige med Nettavisen i at det synes som «målet er å bruke penger, ikke å oppnå resultat».
Spørsmålet er om det er på tide med en helt ny kurs. Et gammelt kinesisk ordtak sier at «Gi noen en fisk, og han blir mett hele dagen. Lær noen å fiske, og han blir mett hele livet». Det kan være en rettesnor.
Energi er grunnlaget for all velstand, og gjelder i alle land. Kanskje aller mest for land som ønsker å komme ut av fattigdom. Gjennom tilgang på energi, får de en mulighet til selv å komme videre, og dekke egne behov. Det er liten tvil om at det i svært mange land ikke mangler på kreativitet, som venter på å bli frigjort. Bruk av egen kreativitet antas å være den beste måten å dekke et lands behov på.
Hvordan kan så dette gjennomføres?
Ren energi er uten tvil en del av fremtiden. De siste års utvikling av kjernekraft kan være løsningen. Det kan i dag bygges små modulære reaktorer (SMR) som kan dekke en rekke forskjellige behov. De kan dimensjoneres og utplasseres etter lokale behov, og kapasiteten økes, med flere reaktorer, i takt med behovet.
Måten dette kan bli en del av uhjelpen, er at Norge betaler for den første reaktoren (eller flere). Elektrisk strøm selges så til brukerne til priser som brukerne kan betale, med en gradvis økning til markedspris. Ansvaret for drift og vedlikehold tas i første omgang av Norge, men med en planmessig opplæring av lokalt ansatte. Etter en gitt periode, f.eks. 10 år, overlates (eller selges) reaktorene til mottakerlandet eller eventuelle lokale selskap.
I tillegg til at denne form for uhjelp vil bidra til grunnleggende utvikling i mottakerlandet, kan videre slike SMR-prosjekt bidra til en ny industri i Norge. Det er allerede betydelig kunnskap om kjernekraft i Norge, men den er i øyeblikket under avvikling (i Halden og på Kjeller).
Denne nye formen for hjelp kan derfor bidra til utvikling både i Norge og mottakerlandet.
Forhåpentlig er uhjelp fortsatt på agendaen når Corona-pandemien er over.
Ivar Sætre
Sivilingeniør
Stavanger
Kilder:
Innlegget nedenfor gir en kort oversikt over muligheter for kjernekraft, først og fremst i form av SMR, i Afrika. Dette er i tråd med hovedanlegget ovenfor.
Tre tidligere Statoil-direktører hadde et innlegg om noe lignende i Dagens Næringsliv: