NORSK ENERGIPOLITIKK
I 2012 arrangerte to norske vitenskapsakademi og Forskningsrådet et symposium om norsk energipolitikk i lys av den globale energisituasjonen. På symposiet deltok Kongen, sammen med den norske eliten innen energipolitikk, energiproduksjon og vitenskap. På symposiet ble det sterkt understreket at i en verden med økende behov for energi, må energipolitikken styres mot et bærekraftig og effektivt energisystem. Det bør ikke være noen uenighet om dette, heller ikke i dag. Likevel satser mange på lite effektive system som sol- og vindkraft. Noen deltakere på symposiet anbefalte også dette.
På symposiet ble det imidlertid sterkt understreket behovet for å utnytte energikvaliteten best mulig. Med kvalitet menes potensialet til å utføre arbeid, uttrykt ved eksergi. Det motsatte er anergi, som ikke kan utnyttes. Summen av energi og eksergi utgjør den totale energimengden ved energiproduksjon.
Et såkalt Grassmann-diagram for Norge i 1995 ble vist. Der fremgikk det at det for mange norske bruksområder var en meget dårlig energiutnytting:
- jordbruk og matvareproduksjon ca. 10%
- lys og elektrisk utstyr i hjem og kontor ca. 15%
- transport ca. 10%
- romoppvarming ca. 10%
Disse bruksområdene sto i 1995 for litt under 60% av all norsk energibruk på land.
Det vites ikke om det er utarbeidet Grassmann-diagram for år etter 1995, men det antas at den relative energibruken i hovedsak er den samme. For alle disse områdene anses det mulig å øke effektiviteten til 30-40%, dvs. en 3-dobling. Dersom dette ble realisert, vil det frigjøre i størrelsesorden 40-50 TWh av den totale vannkraftproduksjonen i Norge. Det er antakelig nok til å elektrifisere hele det norske samfunnet. Med stor sannsynlighet kan det gjennomføres i løpet av en 10-årsperiode – uten bruk av kraft fra hverken sol eller vind.
Det bør ikke være store problem forbundet med å endre energipolitikken slik at et slikt mål oppnås:
- alle subsidier til uregulerbar energiproduksjon (som sol og vind) fjernes
- kostnader med å balansere uregulerbar kraft i det norske kraftnettet betales av produsentene
- videre utbygging av kraftnettet for å ta imot ny kraft, betales av produsentene
- alle inngrep i naturen kompenseres fullt ut
- rimelige støtteordninger etableres (om nødvendig) for innføring av energieffektive bruksløsninger (f.eks. LED-lys og varmepumper)
- all energiproduksjon underlegges samme skatteregime
For Norge vil en konsekvent gjennomføring av en slik energipolitikk bety at landet blir i all hovedsak selvforsynt med energi fra vannkraft. I deler av året kan landet også ha en ikke ubetydelig eksport av elektrisk kraft. Denne kan eventuelt brukes som balansekraft for uregulerbar kraft i flere naboland. Lagring av uregulerbar kraft i norske vannmagasin er også en mulighet.
Det snakkes hyppig om et nytt norsk industrieventyr basert på kraft fra havvind. Dersom det blir ført en energipolitikk i tråd med det som er nevnt ovenfor, vil det ikke være behov for havvind i Norge. Det bør selvsagt ikke utestenge eventuelle aktører som vil satse på dette. En forutsetning for slik aktivitet må imidlertid være det blir fastlagt rimelige konsesjonsvilkår, og at kraftproduksjonen blir gjennomført uten subsidier eller andre offentlige støtteordninger.
Norge har siden 2. verdenskrig hatt en betydelig forskningsvirksomhet knyttet til kjernekraft. Den er nå under nedbygging. Dersom verden ønsker å gå bort fra bruk av fossil energi, er det liten tvil om at det eneste aktuelle alternativet i dag, er kjernekraft. I mange land foregår det en rekke utviklingsprosjekt med alternative former for kjernekraft, spesielt fleksible små modulære reaktorer (SMR) med lite fotavtrykk (arealkrav).
Det er liten tvil om at dette vil føre til meget kostnadseffektive løsninger, og kostnadsreduksjoner i tråd med det som skjedde med kjernekraft etter krigen, inntil en ubegrunnet frykt for radioaktiv stråling stoppet denne utviklingen rundt 1970.
Siden Norge sitter på store forekomster av det radioaktive grunnstoffet Thorium, burde landet satse på å være med på videre utvikling av kjernekraft. At Norge på Svalbard har en enestående mulighet til å prøve ut et anlegg basert på Thorium, gjør dette mer attraktivt.
Verden trenger mer energi for å betjene en stadig økende befolkning, og øke dens velferd. Norge har mye å tjene på være med på utviklingen og utbyggingen av ny energi.
Referanser og tilsvarende saker:
Erik Tunstad: Kjernekraft er ikke ekstremt farlig https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/x33e9X/kjernekraft-er-ikke-ekstremt-farlig
Norwegian Energy Policy in Context of the Global Energy Situation:
Svalbard:
https://www.seniortanken.com/svalbard-kan-bli-starten-pa-et-nytt-norsk-energieventyr/
Kostnadsutvikling for kjernekraft.
Fra ca. 1950 til 1970 var det en jevn reduksjon. Etter 1970 gjorde strenge krav at kostnadene begynte å stige.
Grassman-diagram for Norge i 1995
