Noen politiske feilgrep

Under studenter-UKA i Trondhjem, verdens lengste uke (3 vanlige uker), hadde Bygningsingeniøravdelingen ved NTH (nå NTNU) hver helg på 70- og 80-tallet en filmfremvisning de kalte «Noen bygningstekniske feilgrep». Det var om konstruksjoner som av forskjellige årsaker kollapset. Mest kjent er den over 800 meter lange hengebroa Tacoma Bridge, utenfor Seattle i USA, som kollapset av egensvingninger grunnet vind. Det skyldtes et fysisk fenomen som til da var ukjent (von Karmanns virvelavløsning). Fenomenet er nå velkjent, og ble kanskje oppdaget på grunn av brokollapsen.

Politiske feilgrep fins det mange av, men siden de er politiske, er det langt vanskeligere å lære av dem. I håp om at selv politikere kan lære, er det nedenfor beskrevet noen eksempler på politiske feilgrep, de fleste av relativt ny dato for forståelsens skyld.

Denne artikkelen vll bli oppdatert regelmessig.

Lokale feilgrep

Eksemplene nedenfor er eksempler på lokale feilgrep. Det fins helt sikkert flere.

Ryfast

Dette er kanskje det største lokale feilgrepet de siste 30 år. Det hadde vært en langt bedre, og billigere, løsning med broer over Høgsfjorden og Gandsfjorden. En kopi av Hardangerfjordbroa ville passet over begge fjordene. Turistene ville sluppet å kjøre 25 km i tunnel for å komme til Preikestolen, og alle de som er redde for å kjøre i tunnel, hadde kunnet kjøre i dagen.

Plassering av regionsykehuset

Etter lang diskusjon ble det nye sykehuset (SUS) besluttet plassert på Ullandhaug. Et argument som ofte ble brukt var «komme i nærheten av universitetet», som om det gjorde noen vesentlig forskjell. En langt bedre løsning hadde vært å utvide det gamle sykehuset på Våland/Paradis. Nærheten til jernbane og motorvei, og hyppige busser, ville gjort adkomsten til sykehuset langt lettere, og med vesentlig mindre behov for bruk av bil.

Anlegg av en ny togtunnel fra Gausel stasjon, under sykehuset og videre til universitetet på Ullandhaug, ville gjort hverdagen enda enklere for ansatte og besøkende både til sykehuset og universitetet. Tunnellen kunne endatil senere forlenges til Sola flyplass.

Bompengeringen

Et vesentlig argument for dette har vært et ønske om mindre biltrafikk i sentrum. Hovedproblemet med dette er partikler og støv i lufta. Utslipp av CO2 er uproblematisk, selv om mange mener CO2 er en forurensing. En langt bedre løsning hadde vært å innføre høyere parkeringsavgifter for alle kjøretøy, også elektriske, og så bruke inntektene til å redusere takstene for kollektivreiser. For nødvendig kjøring i sentrum kunne det innføres spesielle ordninger. Krav om elektriske busser i sentrum burde vært innført forlengst.

Sykkelveg Stavanger-Sandnes

Dette prosjektet, som skal være ferdig i 2021, er helt unødvendig. Det fins en rekke muligheter for sykling mellom de to byene, ug utbedring av disse traséene hadde ville vært en langt bedre, og billigere, løsning. Men når Staten betaler, er jo alt mulig.

Bussvei

Fornuftige løsninger for økt kollektivtrafikk, er alltid et gode. Prosjektet som ble satt i gang som erstatning for det meningsløse bybane-prosjektet, er langt mer kostbart enn nødvendig. En lagt bedre løsning hadde vært å satse mer på kombinasjoen «Tog+buss», der Jærbanen (dobbeltsporet) kan ta hovedtrafikken mellom Stavanger og Sandnes. Det øvrige av Nord-Jæren kunne betjenes av effektive og hyppige busser, med nødvendige utbedringer av vegnettet.

Midtstilte bussfelt var et feilgrep.

Nasjonale feilgrep

De feilgrep som er nevnt nedenfor, er et utvalg i den senere tid. Det fins nok langt flere.

Regionreformen

Alle forstår at Norge må styres og administreres på en fornuftig måte. Øverst i dette hierarkiet er Stortinget og Regjeringen, og her er det liten uenighet. Om hierarkiet skal ha to eller tre nivå, er det uenighet om. Det legges her til grunn at den eksisterende ordningen med tre nivå fortsetter.

De opprinnelige 20 fylkene (regionene) er i dag redusert til 11, inkludert Oslo som også er egen kommune. Kriterium for et fylke er imidlertid høyst uklart. Her er noen forslag til «fornuftige» kriterier:

Fylket henger naturlig sammen geografisk, med muligheter for god kommunikasjon mellom sentrum og utkant
Fylket har en tilstrekkelig stor befolkning (eksempelvis 5-15% av landets befolkning)
Fylkesinndelingen samsvarer med inndelingen av store offentlige/statlige organisasjoner som helsevesenet, politiet, domstolene, …

Ordningen som ble innført i 2020, er langt fra det ideelle.

Kommunereformen

Kommunereformen henger sammen med regionreformen. Begge skal sørge for en god og effektiv administrasjon av landet. Det er Stortinget som skal sørge for at dette blir lagt på plass. Hva gjorde så Stortinget før reformen i 2020? Jo, de tillot kommunene å ha avstemninger om saken. Mange kommuner syntes de hadde det så godt at det ikke var nødvendig å slå seg sammen med andre kommuner for å få det bedre. Og de fikk det som de ville.

Dette til tross for at de aller fleste kommunene er avhengige av store økonomiske overføringer fra Staten for å få hjulene til å gå rundt. Små kommuner drives ofte godt, men det koster. Ofte på andre kommuners bekostning, og det er ikke effektivt.

Før reformen burde det vært stilt klarere krav fra Stortinget. Kommuner som uansett ville styre seg selv, kunne få lov til det, men da med et krav om at statlige overføringer over gjennomsnittet ble fjernet.

Skatt på formue og arv

Staten drives av innbetalte skatter fra innbyggere og bedrifter. Det er det eneste alternativet i et samfunn basert på privat eiendomsrett og næringsvirksomhet. Hoveddelen av skattene kommer fra inntektsskatt (bedrifter og arbeidstakere) og merverdiavgift (MVA).

De skattene som omtales mest, er likevel skatt på formue og på arv (arveavgift).

Skatt på formue er en skatt som for svært mange ilegges på oppsparte midler av på forhånd oppsparte midler. Det er derfor en meget urettferdig dobbeltbeskatning. For bedriftseiere er det i mange tilfeller en måte å trekke verdier ut av verdiskapende virksomhet. I verste fall er det ødeleggende for slik virksomhet, som vi alle til syvende og sist lever av.

Arveavgiften er avskaffet i Norge. Det burde den ikke vært. At foreldre kan overføre deler av sin oppsparte formue til barn/arvinger, er rimelig. Innen rimelige grenser. Rimelige grenser kan i dette tilfellet være materielle verdier med affeksjonsverdi (hytter og hus), eller verdier som gir grunnlag for å skaffe seg husrom.

I alle tilfelle er arv en form for rikdom som arvingene ikke har gjort noe for å skaffe til veie. Når det gjelder arv av store formuer, er dette enda mer korrekt. Slike formuer har ofte gått fra generasjon til generasjon, men det fins også store formuer som er skapt i en generasjon. Slike formuer er selvsagt skapt gjennom stor innsats og kløkt, men kanskje i enda større grad gjennom forhold storsamfunnet har lagt til rette for. At arvinger til store formuer også er de rette til å forvalte dem videre på en samfunnsgagnlig måte, trenger ikke være tilfelle.

Det er derfor meget gode grunner til at arveavgiften gjeninnføres, med meget høye og progressive satser. Et minstefradrag på i størrelsesorden verdien av en enebolig, er imidlertid rimelig.

Bruk av Oljefondet

Oljefondet Norge har bygd opp med overskudd fra petroleumsvirksomheten, er egentlig en fordring på utenlandske tjenester. Norge har som kompensasjon for levering av olje og gass, fått utenlandsk valuta, hovedsaklig dollar, som deleier i felt og skatter. Dette er verdier som Norge kun kan realisere gjennom kjøp av utenlandske tjenester. Til nå er dette gjort ved å blåse opp det norske statsbudsjettet, og på den måten spre verdiene til norske innbyggere. De har, i sin tur, kjøpt utenlandske varer og tjenester som ofte kunne vært produsert i Norge. På den måten er norsk selvforsyningsgrad redusert, og potensielle norske arbeidsplasser forsvunnet.

En bedre måte å bruke Oljefondet på, hadde vært å investere i norsk infrastruktur og kunnskap. Begge deler kjøpt i utlandet. Resultatet ville blitt et mindre fond, men et mer bærekraftig Norge.

Bruk av Oljefondet til pensjoner er fåfengt.

Fornybar energi

Som et av få land er Norge i realiteten selvforsynt med energi. Petroleumseksporten har gjort Norge til en stor energieksportør. I tillegg tilfører vannkraften Norge med 100% ren energi i form av elektrisitet, også det mer enn landet trenger.

Utbedring og videre utbygging av vannkraften kan, sammen med planmessig energieffektivisering, gi et betydelig bidrag til mer elektrisk kraft. Det er antakelig potensiale for en økning på 50-100% av dagens produksjon, slik at hele landet kan elektrifiseres fullt ut. Det gir også rom for økt produksjon av f.eks. miljøvennlig aluminium, antakelig også en begrenset eksport.

Tillatelser til vindkraftanlegg på land i Norge har vært et gigantisk politisk feilgrep, av uforstandige og naive politikere.

Vindkraft til havs er det heller ikke behov for i Norge, og bør kun tillates dersom det ikke er avhengig av statlige subsidier, andre gratis offentlige tjenester eller medfører miljøskader.

Karbonfangst og lagring (CCS)

For å redusere verdens utslipp av CO2, er det to metoder som i vesentlig grad kan bidra:

Oppsamling av CO2 fra fossile brensler med etterfølgende lagring i underjordiske reservoar (CCS).
Redusere bruk av fossile brensler ved storstilt overgang til kjernekraft.

CCS er en metode som er mulig, forutsatt en betydelig FoU-innsats. En ferdig teknologi vil imidlertid være meget kostbar og energikrevende. Et norsk prosjekt (Nortern Lights) forutsetter en offentlig subsidiering på ca. 20 milliarder kroner for å realisere en oppsamling på 1 million tonn CO2 i året. Om det er mulig, gjenstår å se.

Kjernekraft er allerede en kjent teknologi som er konkurransedyktig i forhold til alle former for fornybar energi. Ubegrunnet frykt for radioaktiv stråling stoppet videre utvikling av kjernekraft på 1970-tallet, men utviklingen har gradvis økt på nytt. Kjernekraft er den klart sikreste og miljøvennlige form for energiproduksjon, og den som legger minst beslag på areal.

Havvind på Tampen

At Norge ikke har behov for havvind, er allerede nevnt under Fornybar energi ovenfor. Havvind på Tampen er et prosjekt Equinor har satt i gang for å elektrifisere petroleumsinstallasjoner på Tampen i Nordsjøen. Av en investering på rundt 5 milliarder kroner, har Equinor fått tilsyn om støtte på 2,3 milliarder fra Staten, og 0,6 milliarder fra et miljøfond (NOx). Det illustrerer hvor håpløs økonomien i et slikt prosjekt er. I tillegg er det slik at kun en del av kraftbehovet blir dekt av havvind, mens resten må dekkes av gassgeneratorer i kontinuerlig«stand-by». Et stort selskap som Equinor burde finansiere dette prosjektet på egenhånd, dersom de mener det på sikt er lønnsomt.

Havvind har fått merkelappen «et nytt industrieventyr» for Norge, men det kan stilles meget store spørsmålstegn ved dette.

Elektriske biler uten avgifter

Norge har kommet i førersetet når det gjelder bruk av elektriske biler, gjennom store avgiftsfritak. Dette skyldes et urealistisk håp om at overgang til elektriske biler skal bidra til å «redde verden». Det er imidlertid meget usikkert om dette i det hele tatt vil bidra til å redusere utslipp av CO2 på kort sikt – før 2040/2050. Det motsatte er antakelig tilfelle.

Elektriske biler er uten tvil gode biler, og kan være en fremtidig løsning. Forurensing fra biltrafikk er i første rekke et problem inn i store byer, noe Norge har lite av. Slik forurensing kan enkelt reduseres gjennom å innføre høyere parkeringsavgifter for fossildrevne biler, og kraftige insentiv for flere kollektivreiser. F.eks. storstilt overgang til elektrisk drevne busser (og tog).

Fritak for avgifter, og andre fordeler, for elektriske biler har vært et stort politisk feilgrep.

Referanser og linker

Tacoma Bridge: