NAIVE VESTLIGE LEDERE

Dette innlegget er sendt til Stavanger Aftenblad, men ikke antatt.

*********************************************************

Stavanger kommune, av alle, inviterte nylig næringslivsledere, politikere og andre interesserte til en konferanse om havvind: «High Wind 2022». Det manglet ikke på lovord og direkte skryt om hva som kan skje i den norske «energihovedstaden». Spørsmålet er hvor mye av dette som er realistisk, og om det i det hele tatt er mulig å skape de arbeidsplassene det snakkes om. Vel og merke dersom de skal være verdiskapende, dvs uavhengig av subsidier eller annen støtte. Hvor mange av deltakerne på ovennevnte konferanse har skapt en eneste slik arbeidsplass?

Det argumenteres med at Norge har behov for ny kraft til en storstilt elektrifisering av samfunnet, til drift av nye batterifabrikker og annen ny kraftkrevende industri. Økt tilgang på nødvendig elektrisk kraft kan i mange år dekkes gjennom planmessig energiøkonomisering og effektivisering av eksisterende vannkraft.

Havvind, og annen ny industri, er i hovedsak basert på eksport. Med et Oljefond på over 10.000 milliarder kroner, med årlige inntekter fra avkastningen i størrelsesorden 3-500 milliarder kroner, er dette ikke noe Norge trenger. Tradisjonell eksportindustri (som metall og fisk) og petroleumsinntekter i fortsatt mange tiår, gir sammen med Oljefondet tilstrekkelig tilgang til utenlandsk valuta. Det som heller trengs i Norge, er et mer balansert samfunn der en langt større del av det daglige behovet blir produsert innenlands og ikke importert.

Utviklingen i vestlige land de siste 30-40 år, er skremmende. Energi er basis for all aktivitet, men EU, anført av Tyskland, har nærmest planmessig gjort seg avhengig av import av russisk gass og olje, samtidig som produksjon av kull- og kjernekraft er lagt ned. Allerede Ronald Reagan forsto dette, da han på 1980-tallet presset på for en forsert utbygging av Troll-feltet, og hindre at Tyskland og resten av Europa ble for avhengige av gass fra Sovjetunionen.

Etter Sovjetunionens fall i 1991, ble dette glemt. Samtidig ble «klimakrisen» skapt, og den første klimakonferansen holdt i Rio de Janeiro i 1992. Det startet også den «grønne revolusjonen», med storstilte planer for utbygging av vind- og solkraft. Tyskland, sammen med Danmark, har vært de ledende, og i løpet av de siste 30 år er det bygd ut en enorm potensiell produksjonskapasitet for slik ustabil kraft.

Samtidig er store kraftverk basert på fossile brensler, i første rekke kull, lagt ned, og produksjon av naturgass vanskeliggjort. Mens EU i 2000 produserte ca. 25% mer gass enn de importerte fra Russland, var produksjonen i 2020 nesten 70% lavere, og importen fra Russland var økt med 25%. EU importerer i dag ca. 2,5 ganger så mye gass fra Russland som de selv produserer.

I 2011 skjedde en stor ulykke ved kjernekraftverket Fukushima i Japan. Selv om årsaken var en tsunami, og ingen mennesker omkom grunnet radioaktiv stråling, besluttet den tyske kansleren Angela Merkel nærmest over natten at alle tyske kjernekraftverk skulle legges ned. De 3 siste reaktorene stoppes ved utgangen av 2022. Da er 20% av Tysklands stabile kraftproduksjon i 2010 falt bort.

Nå må ny kraft skaffes fra gasskraftverk, men tyske politikere (og mange andre) mener at bortfallet kan erstattes med ny kraft fra sol og vind. Det er høyst sannsynlig en illusjon, og ekstremt kostbart. En norsk elektroingeniør (fra Nord-Trøndelag e-verk), med god kjennskap til Tyskland, laget i 2016 en presentasjon om den tyske energiomstillingen (Die Energiewende). Den er meget overbevisende, men samtidig svært nedslående. Antakelig er omstillingen umulig, og vil uansett føre til ekstreme energipriser. Det har både Norge og Europa fått merke til gagns det siste halvåret. At dette i all hovedsak skyldes det «grønne skiftet», er det imidlertid få som taler høyt om. Dette skiftet er fortsatt politisk korrekt.

I 2005 uttalte president Vladimir Putin «at sammenbruddet av det sovjetiske imperiet «var århundrets største geopolitiske katastrofe» og hadde fremmet separatistbevegelser i Russland». I de 16 år Putin var i KGB (1975-91) var han nok en god kommunist, og uttalelsen i 2005 tyder på at han hadde et sterkt ønske om å gjenopprette det russiske imperiet. Kanskje startet den prosessen i 2005. Den gradvise avhengigheten i EU av russisk gass passet Putin godt. Samtidig bygde Russland nye kull- og kjernekraftverk – muligens for å frigjøre mer gass for eksport. Dermed var det mulig for Putin å starte gjenoppbyggingen av det russiske imperiet. Først ved annekteringen av Krim i 2015, og støtte til opprørere i det østlige Ukraina. I år invasjonen med tanke på å ta over hele Ukraina i 2022.

Forsyninger av matvarer i Europa har mange likheter med energi. Russland og Ukraina har etter 1991 blitt betydelige eksportører av hvete og andre kornslag. Krigen i Ukraina og sanksjonene mot Russland kan få store negative konsekvenser, spesielt dersom såkorn ikke kommer i jorda i vår, og avlingene langt mindre enn normalt. Norge, og mange andre land, har de siste 10-år ment at matvaremangel var en saga blott, og redusert lagerkapasiteten eller fjernet store kornsiloer – tross mange protester. Etterpåklokskapen har nå fått en renessanse.

Energimessig er Norge bedre stilt enn de fleste, men det grønne skiftet er blitt en ledestjerne for både politikere og ledere i næringslivet. De storstilte planene om utbygging av havvind, primært for eksport, går fortsatt sin gang. Overskuddet fra eksport av slik kraft kan bli betydelig dersom nåværende høye priser holder seg i lengre tid. For Norge kan det være positivt, men for Europa antakelig katastrofalt.

Det aller siste nå, er karbonfangst og lagring (CCS). Karbondioksid (CO2) fra brenning av fossiler skal samles opp, kjøles ned, transporteres til en terminal og videre i rør til et egnet sted på havbunnen. Der skal det injiseres ned i undergrunnen for lagring (i tusenvis av år). I et, antakelig fåfengt, håp om overskudd skal dette bidra til å redusere innholdet av CO2 i atmosfæren. Den viktigste gassen for all planteproduksjon på Jorda skal fjernes, fordi det er politisk bestemt at den gir en uønsket global oppvarming. Mer og mer tyder imidlertid på at temperaturen på Jorda varierer syklisk av naturlige årsaker. Høyere temperatur er dessuten et gode for alt liv på Jorda. At den globale temperaturen synes å ha nådd en topp, og kan være i ferd med å snu, er derfor et kraftig signal om å stoppe det grønne skiftet.

Energi er grunnlaget for all aktivitet på Jorda. Flere mennesker og økt velferd trenger mer energi. Fossil energi har vært helt vesentlig for den fremgangen som har funnet sted, over alt, de siste 100-150 år. Men brenning av fossiler gir, i tillegg til CO2, utslipp av skadelige gasser og partikler. Selv om mye kan samles opp, kan det derfor være gode grunner til å redusere bruk av fossiler. Men løsningen er ikke energi fra sol og vind.

Men det fins gode alternativ. Det klart beste av disse er moderne kjernekraft. Nye reaktorer er under utvikling, og noen allerede under bygging, som vil kunne produsere all den energi det er behov for i hundrevis av år. Produksjonen er mijøvennlig, uten utslipp av CO2, og vil gi stabil energi til en lav pris.

Ny kjernekraft i dag baseres på utnytting av radioaktive materialer som uran og thorium (fisjon). Neste generasjons kjernekraft, muligens tilgjengelig om noen tiår, vil være basert på hydrogen (fusjon), og gi evigvarende tilgang til energi på Jorda.

Forutsetningen er at politiske ledere er fremsynte og klarer å unngå krig. De må ikke være naive.