Mer desinformasjon om energi

I et innlegg 26.august forsøker Ø. Isachsen og R. Hersvik, IH, å imøtegå synspunkt fremsatt av undertegnede i et innlegg 23.august. De lykkes dårlig.

Om påståtte globale subsidier til fossil industri på 3000 milliarder kr/år nøyer IH seg med å henvise til det internasjonale energibyrået (IEA). For 10 år siden hevdet økonomene i IEA at verdens produksjon av olje i 2030 måtte være 130 millioner fat/dag, uten å dokumentere at dette var fysisk mulig. Sannsynligvis vil verdens oljeproduksjon aldri overstige 100 millioner fat/dag.

IH hevder at IEA er «oljeindustriens eget fagorgan». Det er galt. Det er en internasjonal (politisk) organisasjon med 29 medlemsland, med formål å fremme energisikkerhet, økonomisk utvikling og miljø.

Mer misvisende er IEAs såkalte subsidier til fossil energi. Regnemåten IEA benytter, gir som resultat 3000 milliarder kr/år. Men IH nevner ikke hvordan disse «subsidiene» er fordelt. De gjelder nesten utelukkende ikke-vestlige land, og 12 land står for 75% av «subsidiene». Iran topper denne listen, etterfulgt av Saudi Arabia, Russland, India, Kina, Venezuela, Egypt, Irak, UAE, Indonesia, Mexico og Algerie. «Subsidiene» er aldri direkte støtte til oljeselskapene, men derimot en måte for myndighetene å kjøpe seg politisk stabilitet. De støtter innbyggerne med billig energi, og fremmer i tillegg verdiskapende aktivitet. I Venezuela selges idag bensin for ca. 9 øre/liter! All denne støtten er i hovedsak finansiert ved salg av olje på det internasjonale markedet, og fører således til reduserte inntekter for de nasjonale oljeselskapene, som likevel har enorme overskudd. 

IH hevder videre at tørre oljebrønner i Norge ble «subsidiert» med 13 milliarder kroner i 2013. De unnlater behendig å nevne at hele oljevirkssomheten samme år bidro med 3-400 milliarder kroner til den norske statskassa. Skal man følge logikken til IH, er alle tapsbringende aktiviteter i norsk næringsliv subsidiert av staten (med 28%).

Om det i fremtiden vil være nødvendig med betydelige tilleggskostnader grunnet bruk av fossile brensler, gjenstår å se. Klimaendringer kan skyldes andre forhold. Sikring mot ekstrem nedbør, storm, hete osv. kan uansett være nødvendig, ikke minst pga. storstilt utbygging av infrastruktur.

IH viser til to «kloke damer» i FN og Nordea Markets om behovet for en snarlig overgang fra fossil til fornybar energi. En annen dame det kan være verdt å lytte til , er den kanadiske journalisten Donna Laframboise. Hennes undersøkelser av virksomheten i FNs klimapanel er skremmende lesning.

IH drar også frem gasskraftverket på Kårstø, som de hevder er ulønnsomt. En vesentlig grunn til at det ikke er i drift, er nok også at det ikke gis tillatelse pga CO2-utslipp. I den strenge vinteren for et par år siden, bidro dette til at strømprisene i Møre og Romsdal/Trøndelag kom opp i over 10 kr/kWt, med de betydelige ekstra kostnader det medførte.

Ifølge IH bruker Norge hvert år 179 TWh med fossil energi. Ifølge BPs «Statistical Review of World Energy» brukte Norge i 2013 hhv 15,3 og 30,5 million tonn oljeekvivalenter fossil/fornybar energi. Ettersom fornybar energi sto for ca. 120 TWh, skulle det tilsi at den fossile andelen var på ca. 60 TWh.

IH har store vyer om fremtidig norsk produksjon av fornybar energi. Forhåpentlig slår noe av dette til, for verden trenger mer energi. At det skal bli vesentlig flere enn de nåværende 40.000 ansatte innen fornybarnæringene, bør imidlertid baseres på at disse næringene kan stå på egne økonomiske ben.

Ivar Sætre

Sivilingeniør

Stavanger