Meglere og etikk

Innlegget ble forsøkt tatt inn som leserinnlegg i Stavanger Aftenblad – uten hell

Dette innlegget retter et lite søkelys mot den bransjen i Norge som uten tvil har de ufortjent høyeste lønningene i landet – aksje- og finansmeglerne. Skagenfondene her i Stavanger benyttes som eksempel, men det må med en gang bemerkes at de antakelig er blant ”de beste i klassen”, både med hensyn til dyktighet og åpenhet. 

Til årsmøtet i Skagen rettet undertegnede et konkret spørsmål til styret om det ble ansett som etisk riktig å gi samtlige ansatte (unntatt direktørene som i stedet fikk et solid aksjeutbytte) en bonus på 600.000 kroner etter et år der fondene som selskapet forvalter hadde et tap på ca. 40%. 

Det egentlige spørsmålet var om arbeidsinnsatsen i Skagen på noen måte sto i forhold til belønningen. Styreformannen, Martin Gjeldsvik, forsto ikke dette, og svarte med å peke på to ting:

• Utbetalingen var i samsvar med inngåtte avtaler med de ansatte om overskuddsdeling
• Ansatte i Skagen blir (ofte) ansatt med grunnlønn vesentlig under ”markedslønn”

Til det første punktet kan det umiddelbart slås fast at det er etisk forsvarlig å oppfylle inngåtte avtaler, selv om avtalene er uforholdsmessig (uetisk) gunstige.

Vedrørende det andre punktet: Skagen betalte, utenom de 600.000 bonuskronene, en gjennomsnittlig lønn på i underkant av 1,2 millioner kroner til hver av sine 133 ansatte i 2008. At administrerende direktør hadde en lønn på litt over 1 million, er under markedslønn, men det gjelder sannsynligvis ikke storparten av de øvrige ansatte. På toppen av den høye basislønnen hadde de altså en bonus på ca. 50%! 

Lønnsbetingelsene som her er beskrevet, gjelder for en bransje som ikke kan sies å være verdiskapende i reell forstand, og for en bedrift som ikke utsetter sine aktiva for risiko i det hele tatt. Hele risikokapitalen er det innskyterne i fondene, primært aksjefondene, som står for. Og aksjefondene i Skagen hadde i 2008 et tap på 21,4 milliarder kroner, eller ca. 40%. For dette ble det altså utbetalt en skyhøy bonus. I tillegg hadde forvaltningsselskapet (Skagen AS) et overskudd på ca. 300 millioner kroner. Av disse ble 50 millioner utbetalt i aksjeutbytte, mens 250 millioner ble overført til et reservefond. Siden selskapet knapt trenger reserver (de risikerer intet), er dette muligens for fremtidig utbytte og bonuser. Alt dette syntes Martin Gjeldsvik var OK, og han hadde ingen etiske betenkeligheter. Året før var forresten overskuddet, og bonusen, nesten det doble. 

Nå er det slik at dersom overskuddet (ca. 1,5% av fondstapene) hadde blitt overført til fondssparerne, så hadde de knapt nok merket det. Overskuddet tyder imidlertid på at honorarsatsene er for høye, og bør reduseres. Inntil så skjer, hadde det vært moralsk og etisk langt å foretrekke at 80% eller mer av overskuddet ble overført til samfunnsgagnlige formål, i Norge eller andre steder.

Skagen er imidlertid blant de beste fondsforvalterne (til nå), og av de som tar de laveste forvaltningshonorarene. Det har derfor, for de som har spart lengst, vært lønnsomt å være kunde i Skagen. Det forsvarer likevel ikke at fondene i et år med kun minimumshonorar kan ha et overskudd pr. ansatt på 2-3 millioner kroner. Det er likevel mye bedre enn i mange andre fond, der honorarsatsene kan være bortimot det doble. Der blir ofte honorarene skjult i store konsernregnskap til forsikringsselskap og banker.

For vel en måned siden hadde redaktør Jon Hustad i Dag og Tid en artikkel om fondssparing med tittelen ”Er det svindel eller berre lureri?”. Hans konklusjon var nok at det er mer lureri enn svindel. Men det som ble anbefalt, var indeksfond. Der er honorarsatsene mye lavere, og over en 20-årsperiode viser undersøkelser at indeksfond slår aktivt forvaltede fond i 95% av tilfellene. Vi i Stavanger får håpe at Skagen er blant de 5% som slår indeksfondene.

Sivilingeniør Ivar Sætre

Stavanger