KLIMA OG ENERGI

Kommentarer til den norske regjeringens nye forslag om satsing på hydrogen og karbonfangst for å redde det globale klimaet.

Det mangler ikke på store ord fra norske politikere om å skape nye arbeidsplasser. Gjennom lang tid har det vært ved nye grønne arbeidsplasser at dette skal kunne skje. I over 20 år vindkraft på land, og i de seneste år havvind. 

Samtidig har det lenge vært klart at norsk olje- og gassvirksomhet vil fortsette i mange ti-år. For å redusere utslipp av CO2 fra denne virksomheten, er det bestemt å elektrifisere installasjoner til havs med strøm fra land. Dette ble først gjort på Troll-plattformen, og nylig i stor stil på Johan Sverdrup. Flere plattformer står for tur. Det er ikke måte på hvor bra mange mener det er for klimaet å eksportere energi til energifabrikkene ute i havet. 

På land skal det i første omgang brukes over 20 milliarder kroner på å samle opp CO2 fra en sementfabrikk, og transportere den til startpunkt for en rørledning til havs. Via denne skal CO2 injiseres ned i egnede formasjoner i undergrunnen, der den forutsettes å bli værende i all fremtid. Dette er karbonfangst og lagring (CCS).

Typisk for nevnte tiltak, er at de alle er politisk bestemt – for å “redde klimaet”. Det er ingen kunder som har stått i kø for å få utført oppgavene, og ingen av dem kan gjennomføres uten subsidier eller politiske krav.

Det aller siste initiativet er satsing på hydrogen, ikke som energikilde, men som energibærer. I sin landsmøtetale for Høyre i september, brukte statsminister Solberg mye tid på dette. Statsministeren hevder at “Hydrogen gir også et stort potensiale for verdiskaping i Norge”. Det gjenstår selvsagt å se, men regjeringen har allerede bevilget 100 millioner kroner til “innovasjonsprosjekter innen hydrogen”. Ingen kan si noe sikkert, men forhåpentlig blir det ikke bortkastede penger. Det er imidlertid et tankekors at den japanske bilfabrikken Toyota i minst to tiår har arbeidet med hydrogendrevne biler – uten å lykkes fullt ut.

I en rapport fra The Global Warming Policy Foundation (GWPF) hevdes det at iveren etter å realisere den grønne omstillingen kan ødelegge for hydrogen som energibærer. Produksjon av hydrogen skjer i dag ved to metoder: elektrolyse eller reformering. Begge metodene er energimessig lite effektive.

Elektrolyse er meget kostbart. Reformering fra naturgass (eller andre fossiler) medfører store utslipp av CO2. Skal dette fjernes må det kombineres med CCS, som fører til at prosessen blir kostbar. Begge prosessene har et stort forbruk av ferskvann.

På nettsiden til Teknisk Ukeblad 17.september står følgende: “Oljeministeren vil bygge havvind-industri i Norge: – Ingen grenser for hvor stort det kan bli”. Mange vil nok heller spørre om hvor dyrt det kan bli.

Tina Bru bør dokumentere alle kostnadene, direkte og indirekte, de prosjekt som er nevnt ovenfor vil føre til for den norske stat (inkludert Statkraft og Statnett) og norske kommuner.

En fremtidig bærekraftig og konkurransedyktig næringsvirksomhet kan ikke baseres på offentlige subsidier og avgiftslettelser. Norske politikere later ikke til å forstå det. 

Det er god grunn til å gjenta nobelprisvinneren Friedrich Hayeks uttalelse om verdiskaping: “No person, no council, no committee, no congress, no parliament plans this successful overall economic outcome. And that´s a beautiful picture, one that shows that we can have economic prosperity without giving enormous power to government officials – officials who, being human, will always be tempted to abuse such power”.

************

The Global Warming Policy Foundation: Rapport om hydrogen

https://www.thegwpf.org/green-haste-will-trash-the-promise-of-hydrogen/

**************

SINTEF om hydrogen:

https://www.sintef.no/siste-nytt/hva-er-egentlig-gra-gronn-bla-og-turkis-hydrogen/

********************

Erna Solberg om hydrogen

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/landsmotetalen-2020/id2741163/

……..