Kjenner politikerne sin begrensning?

Om politikernes oppgave.

I den gamle embedsstaten het det at ”den Gud gir et embete, gir han også forstand”. Under regjeringskrisen i 1963 bidro Venstre-politikeren Bent Røysland med følgende tillegg: ” men det gjeld vel ikkje berre for Arbeiderpartiet sine statsrådar!”.

Det kan synes som mange av dagens politikere tror at den gamle embetsmannsregelen fortsatt gjelder:

• når en statsråd går fra forsvarsdepartementet til helsedepartementet, er det ikke lenge før ministeren er spesialist på helsespørsmål
• når en annen går fra kommunaldepartementet til samferdselsdepartementet, er hun plutselig ekspert på vegbygging og avvikling av togtrafikk
• og når finansministeren blir undervisningsminister, er det ikke måte på hvilke detaljerte skolespørsmål som med en gang har klinkende klare svar

Listen over kunne vært gjort mye lenger, men her er noen eksempler på spørsmål som ministrene umiddelbart har svat på i media, uten at fagfolk fra de respektive etater får uttale seg.

• Det ble nylig lagt frem en plan for E39 fra Stavanger til Kristiansand. Ordføreren i Stavanger var umiddelbart ute og karakteriserte det som en elendig plan.
• En ny motorveg på Østlandet ble i vår ødelagt av telehiv. Samferdselsministeren var med en gang ute og lovte at heretter skulle det alltid bygges veger med skikkelig standard
• Da både jernbanen og E6 i Gudbrandsdalen i sommer holdt på å bli tatt av flom, var med en gang samferdselsministeren ute og uttalte seg, ikke sjefene for Jernbaneverket og Vegvesenet
• Da datasikringen ved forsvarets etterretningstjeneste ifjor viste seg å ha alvorlige mangler, var det forsvarsministeren, og ikke forsvarssjefen, som matte forklare seg
• Da sykehusstriden på Møre var på det sterkeste, var det helseministeren som måtte ta støyten, ikke de ansvarlige i Helse Midt-Norge

Dessverre kan listene gjøres mye lengre. Når et eller annet går alvorlig galt innenfor en offentlig etats ansvarsområde, er det med en gang ministeren som står frem som “ansvarlig”, sjelden de respective etaters øverste ledere. Formelt er det nok korrekt at ministrene er ansvarlige for sine etater. Men alle forstår (unntatt ministeren) at det er helt umulig for et regjeringsmedlem å forsvare noe hun eller han faglig vet lite eller ingenting om. Dessverre blir dette altfor ofte gjennomskuet av de ministrene til syvende og sist står ansvarlige overfor, velgerne. 

Innenfor  hver av de offentlige etatene sitter det høyt gasjerte ledere. Ifølge en avisartikkel for en tid siden var det 15-20 ledere i staten som hadde høyere, tildels mye høyere, lønn enn statsministeren. Det må antas at de er alle ansatt fordi de er spesielt skikket til å lede sine respective etater. Men det betyr også at det i første rekke er disse som skal stå til ansvar når noe innenfor en etat går galt, og det er de som bør uttale seg til presse og media.

Ministrene, derimot, skal sørge for at nødvendige tiltak blir tatt innad i etatene, og om nødvendig gjøre utskiftinger i ledelsen. Som de formelt øverste ansvarlige, og reelt ansvarlige for politiske beslutninger, er det imidlertid helt klart at det er ministrene som skal legge premissene for de enkelte etater. Det betyr at de skal fastlegge langsiktige mål, sørge for at nødvendige midler blir gjort tilgjengelige etter etatenes forslag, og eventuelt prioritere mellom forskjellige mål når det er nødvendig. Likeledes skal ministrene påse at nødvendige alternativ blir utredet i de fleste saker, med angivelse av fordeler og ulemper, og ikke minst fullstendige kostnadsestimater. Det er på slikt grunnlag politikerne bør ta sine avgjørelser, ikke gjennom detaljert gjennomgang av mer eller mindre detaljerte faglige dokumenter, slik det tilsynelatende skjer. Den uavhengige faglige gjennomgangen kan heller overlates til de mange fagpersonene ute i samfunnet om ikke er direkte involverte, men som sitter på langt store fagkunnskap enn politikerne, ofte også de fagpersoner som har utarbeidet de faglige analysene. Det kan enkelt gjøre ved å legge sakene ut på nettet slik at de enkelt kan lastes nes eller leses av interesserte, og deretter kommenteres. En slik ordning vil også sikre at politikerne ikke er nødt til å fordype seg i unødvendig i bunker av saksdokumenter, til glede for dem, og for samfunnet.