Kan arbeidsplassene i oljeindustrien erstattes?

Om erstatning for tapte arbeidsplasser i oljeindustrien. Innlegg i Stavanger Aftenblad 6.november 2015.

Norsk petroleumsvirksomhet er bygd opp i de siste 50 år, og sysselsetter nå over 200.000 mennesker totalt, med 60.000 direkte i oljeselskapene. Det har vært en enestående næringsutvikling, som neppe kan gjentas. Fallet i oljeprisen har gitt næringen en, forhåpentlig kortvarig, knekk. Mange arbeidsplasser er likevel borte for alltid.

Oljevirksomheten vil i lang tid fremover sysselsette titusener. Arbeidsplasser knyttet direkte til drift, vedlikehold, modifikasjoner og utfasing varer lengst. Gradvis vil arbeidsplasser innen leting, og ikke minst ny feltutvikling avta.

Hver prosent reduksjon i antall ansatte utgjør idag over 2000 mennesker. Det er en stor utfordring å kompensere for dette, og vil kreve en betydelig etablering av tilsvarende verdiskapende virksomhet. Oljevirksomheten har i de siste åra, inntil prisfallet, årlig tilført rundt 2 millioner kroner for hver av de over 200.000 ansatte til den norske stat. Annen skatt kommer i tillegg. Få nye arbeidsplasser vil kunne bidra så mye. Offentlige arbeidsplasser betinger, på sikt, økonomisk verdiskapende virksomhet: nye arbeidsplasser i næringslivet.

Det meste av norsk næringsvirksomhet er et resultat av tilgang til betydelige naturressurser som har vært etterspurt, nasjonalt eller internasjonalt. Få arbeidsplasser er etablert med utgangspunkt i målrettet forskning og utvikling, med unntak for bl.a. utstyr for petroleumsleting og produksjon.

Virksomhet som ikke er ressursbasert, er i hovedsak basert på privat initiativ hos enkeltpersoner, i noen tilfeller fri forskning ved universiteter.

Bedrifter utvikles videre i den grad det er økonomisk forsvarlig. Rasjonalisering og effektivisering er en vesentlig del av utviklingsprosessen, men gir liten sysselsettingseffekt.

Det er overveiende sannsynlig at betydelig ny virksomhet i Norge også vil være basert på nasjonale ressurser. Noen eksempler:

• Videreutvikling av oppdrettsvirksomhet
  • Oppdrett av flere fiskeslag, muslinger og skjell
  • Biologisk fremstilling av fôr med redusert behov for import
  • Oppdrett på land og til havs for å redusere miljøpåvirkning
  • Industri basert på oppdrett
• Mineralutvinning 
  • Mineraler fra havet eller havbunnen
  • Mineralforekomster på land
• Energi
  • Fornybar kraftproduksjon, uten subsidier
  • Utveksling av elektrisk kraft mellom Norge og Kontinentet
  • Fornybar produksjon av hydrogen som drivstoff
  • Utvikling av kjernekraft basert på norske forekomster av Thorium

Det meste av ny utvikling må igangsettes og drives av private bedrifter eller enkeltpersoner. Det offentlige har historisk vært en dårlig gründer for verdiskapende virksomhet, og dettes ansvar bør i all hovedsak være å legge forholdene til rette for at eksisterende virksomhet og nyutvikling kan drives på enkleste måte, gjennom offentlige prosjekt og strategiske insentiver:

• Infrastruktur
  • Utbygging av økonomisk bærekraftige veger, baner og annen infrastruktur ved bruk av Oljefondet
  • Fjerning av bomstasjoner (lån nedbetales av Oljefondet). Dette vil gi en umiddelbar økonomisk effekt og økt konkurranseevne for et stort antall bedrifter. Private får også en lettere hverdag.
  • En ambisiøs utbygging av lyntog mellom de største byene. Dette vil sikre høy anleggsaktivitet i lang tid, og sannsynligvis ha en lang rekke synergieffekter for næringsliv og befolkning langs togtraséene.
• Insentiver
  • Alt utviklingsarbeid gis en refusjon tilsvarende fremtidig skatt (f.eks. 30%) i minst 5 år, tilsvarende den eksisterende insentivordningen for leting etter olje og gass. Dette tilsvarer en øking av den eksisterende Skattefunn-ordningen med 50%.
• Grunnstøtte til spesielt attraktive prosjekt.
• Større anledning til fri forskning ved universitet (og høyskoler)
  • Utstrakt utveksling, gjennom stipendordninger, av vitenskapelig og teknisk personell med utenlandske institusjoner og bedrifter.

Ny virksomhet som ikke er ressursbasert, vil resultere i betydelig virksomhet i relativt få tilfeller. Slikt utviklingsarbeid er i en global konkurransesituasjon, hvor ressurssterke bedrifter, personer eller andre (f.eks. land) har store fordeler. Det er usannsynlig, kanskje blåøyd, at et land med mindre enn en promille av verdens befolkning kan ha en uforholdsmessig stor suksess (selv om Israel har klart det). At det vil skje i enkelte nisjer drevet frem av ressurssterke enkeltpersoner eller bedrifter, og der forholdene ellers ligger til rette for det, er mulig. En forutsetning for dette er imidlertid at det legges til rette for utvikling av nødvendig kunnskap, og at initiativrike og innovative personer får tilstrekkelig spillerom. Komitéer vil ikke utrette mye.

Ivar Sætre

Sivilingeniør, Stavanger