Hvorfor drive selvplaging?

Dette innlegget er om bompenger i Norge, og ble publisert i Stavanger Aftenblad 21.august 2018.

Mange har kjørt bil i Europa, og kjørt på meget gode veier. Ofte er disse veiene langt bedre enn de vi finner i Norge. Mange er også uten bomstasjoner. Dette er i land som ofte har stor utenlandsgjeld, og som i større eller mindre grad lever på lån. Det er ikke tilfelle for Norge, som likevel har noen av de dårligste veiene i Europa.

Myndighetene (og regjeringen) ble etter hvert klar over hvor dårlig det sto til, og det er satt i gang en storstilt veiutbygging. Det er positivt. En stor del av dette skal imidlertid finansieres med bompenger, og det er flertall for dette på Stortinget. Det betyr at en vesentlig del av utgiftene skyves over på bilistene direkte, ofte med store usosiale utslag. De eneste som, foreløpig, slipper unna, er de som har kjøpt seg el-bil. 

Men dette er helt unødvendig, og nærmest en selvpålagt plaging. Kun våre politikere står ansvarlig for dette. Norge har i dag et såkalt pensjonsfond, Oljefondet, i størrelsesorden 8-9000 milliarder kroner. Disse midlene er kun investert i utlandet, hovedsakelig i aksjer på verdens børser, obligasjoner og eiendommer. Dette skal, gjennom avkastning, bidra til fremtidige pensjoner. Men Stortinget kan bestemme å benytte midlene annerledes, om ønskelig.

Så hvorfor ikke benytte midlene direkte i dag, og bidra til fremtidig utvikling? Ved å bruke kanskje bare 5,% av Oljefondet umiddelbart, kan samtlige bompengelån nedbetales på dagen. Samtidig kan alle bomstasjoner nedlegges. Det er ingen tvil om at dette vil være et populært tiltak i en stor del av, kanskje hele, befolkningen.

Det er heller ingen tvil om at et slikt vedtak vil bedre økonomien for en stor del av befolkningen, og ikke minst for bedriftene. Mange bedrifter vil bli mer konkurransedyktige, legge grunnlag for større innenlandsk aktivitet, og flere arbeidsplasser. Det vil være det beste grunnlaget for fremtidige pensjoner. Ifølge Statistisk Sentralbyrå, består visstnok 80% av vår formue vår fremtidige arbeidsinnsats.

Det må imidlertid understrekes at Oljefondet ikke alltid kan brukes på denne måten. Fondet er i sin helhet fordringer på utenlandske tjenester, og en full realisering av midlene kan kun skje gjennom kjøp av utenlandske tjenester. Å bruke midlene direkte til pensjoner, vil ha som resultat at innenlandsk produksjon blir flyttet utenlands, med tap av arbeidsplasser. Vi må derfor være selektive, og benytte fondet slik at det bidrar til innenlandsk produksjon og arbeidsliv. I lengden kan det kun skje gjennom investeringer i infrastruktur og utstyr som det ikke er mulig, eller hensiktsmessig, å produsere i Norge. 

Målet må være å skape en utvikling mot et et balansert næringsliv, der landet som helhet, og over tid, har balanse på utenriksregnskapet. En rimelig reserve i utenlandsk valuta er bør imidlertid beholdes. Å sitte som langvarig rentenist må unngås.

Ivar Sætre

Sivilingeniør

Stavanger