Helse eller helsevisjon?

Innlegg i Stavanger Aftenblad  17.6.2014 om nytt sykehus i Stavanger.

I Aftenbladet 14.6 hadde direktør Harald Minge et innlegg om hvor sykehuset (SUS) bør ligge i fremtiden, basert på et lengre innslag i Næringsforeningens magasin Rosenkilden. Minge sier at et «nytt sykehus er ikke et samferdselsprosjekt». Han mener at SUS må flyttes til Ullandhaug, fordi «de viktigste kompetansemiljøene i næringslivet kan skape en helt ny industriutvikling basert på helse» der. 

Oljebyen Houston skal ha hatt et dramatisk oppsving i helseindustrien, som konkurrerer med oljeindustrien i omfang. Det er ikke så rart. Byområdet, med over 5 millioner innbyggere, har verdens største sykehuskompleks, Houston Texas Medical Center, med over 100.000 ansatte og et gulvareal på ca. 4 millioner m2 (15-20 ganger nye SUS). 

Det kan heller sammenlignes med Trondheim. St. Olavs Hospital (Regionsykehuset) har alltid ligget i gangavstand fra det tekniske universitetet (tidligere NTH), og SINTEF har hatt en avdeling for sykehusforskning siden 1970-tallet. Har dette resultert i mange nye bedrifter innen medisin og helse i Trondheim?

«Ekspertpanelet» i Rosenkilden mener sykehuset har «flere dimensjoner enn å sørge for at befolkningen og pasientene får en best mulig behandling». Men hovedmålet med et sykehus er tilstrekkelig kapasitet og kvalitet for behandling av pasienter. Det betyr også at pasienter, ansatte og besøkende til sykehuset skal kunne komme dit enkelt og miljøvennlig. 

SUS har 7500 ansatte, 700 sykesenger og rundt 1200 dagopphold av forskjellig karakter. Et anslag gir at antall reiser med bil/drosje hver dag til og fra sykehuset er ca. 7-10.000, eller 10-15% av kapasiteten på motorvegen, noe som ikke kan avfeies med at «det klarer vi». Det er også meget sannsynlig at med et sykehus på Ullandhaug vil kollektiv-, gang- og sykkelandelen bli vesentlig redusert.

Kollektivreiser til og fra et sykehus på Våland kan derimot økes betraktelig. Med tunnel fra Paradis stasjon ligger sykehuset i gangavstand fra toget, og kapasiteten på dobbeltsporet kan økes minst 10 ganger uten vesentlige investeringer. Om tunnellen benyttes til bane, og forlenges 2-3 kilometer til Ullandhaug, kan også langt flere komme raskt frem til universitetet. Universitetet og SUS vil da ikke være mer enn noen minutters reise fra hverandre – om det betyr noe. 

En tunnel til Ullandhaug kan antakelig bygges for 6-700 millioner kroner. Ulrikstunnellen i Bergen, 7,8 km lang, diameter 9,3 m og fullboret med tunnelboremaskin, er nylig igangsatt til en pris på 1,3 milliarder kroner (170.000 kroner/m).

Å bygge på Våland er antatt å vanskeliggjøre drift av sykehuset i byggeperioden. Hvis arbeidet starter på tomten til nåværende Stavanger tekniske skole (som rives), kan dette vanskelig være et stort problem. Tunnellen bygges først, og benyttes for transport til og fra byggeplassen.

Flytting til et annet sted enn Våland vil medføre en mye vanskeligere flytteprosess, spesielt om det oppstår forsinkelser eller at nytt utstyr ikke virker. På Våland blir dette langt smidigere.

At en samlokalisering mellom universitetet og SUS på Ullandhaug skal gi så betydelige bieffekter at dette kan forsvares økonomisk, er dessverre en teori det er umulig å etterprøve før det er gjennomført.

Det er en viktig oppgave å legge til rette for fortsatt innovasjon og nyetableringer i distriktet. Det gjøres først og fremst ved en effektiv infrastruktur og gode næringsmessige rammevilkår. Ikke ved en vidløftig visjon om at det kan skje som del av en sykehusutbygging.

Sivilingeniør Ivar Sætre

Stavanger