Har Tajik misforstått sin oppgave?
Innlegg i Stavanger Aftenblad 10.1.2013 om (daværende) kulturminister Hadja Tajik, kultur og politikk
Mange har sikkert fått med seg, debatten om kultur i Aftenposten den første uka etter nyttår. Det startet med at journalisten Jon Hustad i en kronikk mente at kulturminister Hadia Tajik i Stortinget ikke hadde klart å forklare hva kultur er, på et spørsmål fra stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde. Aftenbladet har ikke skrevet så mye om debatten, men fripennen Sven Egil Omdal hadde den 5.januar et innlegg til forsvar for Tajik. Samtidig som han beskrev Hustad som en sunnmøring med buksene ettertrykkelig nede, fikk han også med en del om tidligere tiders fattigdom i Stavanger, og hvorfor Rogaland ikke har hevdet seg særlig i norsk skisport.
Tajik hevder i sitt svar til Hustad at han misforstår ved å blande kultur som sosialantropologisk begrep med kulturpolitikk. Hun skriver, med henvisning til «kulturlova», at kulturpolitikk handler om «kunst og kulturinntrykk som vert skapte, produserte, utøvde, formidla og distribuerte». Men «kulturlova» gjelder ikke kultur generelt, men «kulturverksemd» (kulturvirksomhet), som inneholder elementene foran. «Kulturmeldinga», Meld. St.10 (2011-2012), bruker derimot «kultur» med to betydninger, der den første omfatter aktivitetene ovenfor. Den andre betydningen er «som omgrep på ein kompleks heilskap av kunnskapar, trudomsformer, kunst, moral, jus, skikkar, vanar og dugleikar eit menneske tileignar seg gjennom handling og samhandling». Det er nettopp dette Hustad, og Tybring-Gjedde, mener vi er i ferd med å forskusle gjennom rådende politikk. Når Tajik hevder at dette ikke er tradisjonell kulturpolitikk, og demed kulturministerens oppgave, så er det i sterk strid med det som videre står i «kulturmeldinga», nemlig at «Kulturpolitikken i Noreg har vore nært knytt til nasjonsbygging og ein likskapsorientert velferdspolitikk. Ein grunnleggjande legitimering av kulturpolitikken har vore å dyrke fram ein særeigen nasjonal identitet forankra i ein einskapleg felles nasjonalkultur». Det er således ikke korrekt som Tadjik hevder at det tradisjonelt kun har vært kulturministerens oppgave å «verne om og beskytte» «kulturverksemd» (samt å fordele tipping- og lotto-overskuddet, som hun ikke nevner).
Det som nå skjer, er en villet politikk i strid med den tradisjonelle kulturpolitikken. At det vil ha store konsekvenser når det skjer en årlig innvandring tilsvarende nesten 2% av befolkningen (ikke medtatt nordiske statsborgere), når det legges til rette for at innvandrerne skal kunne beholde sin kultur i stor utstrekning uten å kreve at de setter seg grundig inn i norsk kultur, og at de skal ha de samme rettigheter som innbyggere som er født og oppvokst i landet, kan det knapt være noen tvil om. Og det er muligheten for store negative konsekvenser, som godt kan skje i dette gigantiske høyrisikoeksperimetet, både Hustad og Tybring-Gjedde advarer mot. Det er noe helt annet enn en gradvis tilpassing.
Omdal bruker til slutt den norske flatfylla som eksempel på «norsk» kultur, antakelig for å latterliggjøre Hustad og Tybring-Gjedde. Det kan imidlertid trygt sies at det har vært en lang tradisjon i norsk kulturpolitikk å forsøke å redusere denne ved å begrense tilgangen på alkohol, ikke minst på Sunnmøre. Om ikke Hustad er Omdals sunnmøring, så er Omdal i stadig mindre grad min rogalending. Heller ikke Tajik, som synes å ha problemer med å se skogen for bare trær.
Ivar Sætre
Utflyttet sunnmøring i Stavanger