Grønn trelldom

Kommentar til norsk klimadebatt.

Ministrene Ola Elvestuen og Torbjørn Røe Isaksen beskrev i Aftenbladet 28.februar sin visjon at “Fremtidens industri er faktisk grønn”.

Deres mål er at “Norge skal bli et lavutslippsamfunn i 2050”, og at “prosessindustrien skal ha null utslipp i 2050 samtidig som den øker produksjonen”. Det siste er helt avhengig av at en lykkes med stortstilt fangst av CO2. Norges største prosessindustri er aluminium. Med dagens årsproduksjon på ca. 1 million tonn, slippes det ut mellom 1,3 og 1,5 million tonn CO2 årlig. Den må samles opp på 6 forskjellige steder, transporteres til Nordsjøen, og der injiseres i bakken. I tillegg kommer annen prosessindustri. Det vil bli kostbart, om det er gjennomførbart.

Det hele er tenkt realisert gjennom avgifter på utslipp og støtte til ny teknologi. At dette skal finansieres av et næringsliv med et lønnsnivå 40% over gjennomsnittet i Europa, nevnes ikke av ministrene.

“Regjeringen følger prinsippet om at forurenser betaler”. Det er et godt prinsipp, for all dokumentert forurensning. Ministrene mener “CO2-avgift vil sikre de mest kostnadseffektive tiltakene”. De går med andre ord ut fra at CO2 er en forurensning. Mange har blitt innprentet dette etter 1992. Det gjelder en gass som atmosfæren inneholder 0,04% av, og som er livets gass. Uten  CO2 (og sollys, vann og oksygen) hadde det ikke eksistert liv på jorda. Det er enighet om at CO2 er klimagass, men stadig flere analyser viser at effekten i de rådende klimamodellene er sterkt overdrevet. Jorda har i stedet, siden 1992, fått betydelig mer grønt areal (opp til 2 ganger USA). Matproduksjonen har mer enn holdt tritt med befolkningsveksten, antakelig med god hjelp av mer CO2 i lufta.

Ministrene vil bidra til at null- og lavutslipps-teknologier blir fremtidens vinnere, gjennom å støtte dette og bidra til å skape marked for slik teknologi. Det er høyst usikkert om politikere vet hva som er fremtidens teknologi, og det kan være direkte skadelig for samfunnet at denne teknologien fremmes gjennom subsidier.

Myndighetene må i første rekke legge forholdene til rette for verdiskapende næringsvirksomhet. (uten denne vil velferdsstaten forvitre). Slik virksomhet skapes i første rekke av gründere og andre som ser bedre løsninger. Hvem de er, og hva de kan skape, vet vi ikke.

Den østerrikske økonomen Friedrich Hayek ga i 1944 ut boka “Veien til trelldom”. I boka har han et eksempel på utvikling og produksjon av noe så enkelt som et trykt ark. Ingen enkeltperson da (og enda mindre i dag) ville kunnet finne opp dette. I stedet skjedde det gjennom bidrag fra tusener av enkeltmennesker på mange forskjellige plasser. Kun innholdet i den trykte teksten er ofte av en enkelt person.

Utviklingen av det trykte arket kunne ikke vært styrt av et offentlig apparat, og det samme gjelder fremtidig teknologi i dag. Påtvungne løsninger vil i stedet etter Hayeks oppfatning føre til slaveri, en vei til trelldom.

Kanskje vi skulle lytte til Hayeks økonomiske motpart, John M. Keynes, som sa: “Når fakta endrer seg, endrer jeg mening. Hva ville du gjort?”.