Fornybarfondet Nysnø

At en snøkanon har truffet investeringsfondet Nysnø, er en god illustrasjon. Snøkanoner produserer snø på en kunstig måte, gjennom å utnytte naturen og tilføre energi. Til slutt smelter snøen, og forsvinner.

Det er interessant at et lite selskap, med kanskje 20 ansatte ved slutten av 2019, har en direktør som tjener nesten dobbelt så mye som statsministeren, og som må forholde seg «i stor grad til bråkratene i Nærings- og fiskeridepartementet». Det kan ikke bety annet enn at mulighetene for ansvarsfraskrivelse er store.

Det er forresten litt morsomt at det i artikkelen heter at behov skal styre mot «at norsk industri får industrialisert enda mer av ny, spennende teknologi som direkte eller indirekte bidrar til klimagassutslipp».

Siden kravet er at Nysnø skal tjene penger. Det skal derfor bli interessant å se hvor lønnsomme investeringene blir. Lønnsomheten bør for alle investeringer regnes uten bruk av subsidier, og da lover det ikke godt. En nylig publisert rapport i London (https://www.thegwpf.org/content/uploads/2019/01/Capell-Aris-UK-Electricity-System-1.pdf) sammenligner reelle kostnader for produksjon av elektrisitet uten bruk av subsidier og ved å inkludere alle systemkostnader, se graf nedenfor. Klart best ut kommer kombinert gasskraft (CCGT), fulgt av kull og kjernekraft. Vindkraft på land koster ca. 3 ganger så mye som CCGT, og havvind mer enn 4 ganger så mye. Subsidier er selvsagt bare mulig når det er overskudd i annen virksomhet.

En annen undersøkelse, av aksjer på børsen i New York i perioden januar 2008 til midten av 2017, viste følgende (se graf nedenfor):

– Aksjer i «grønn energi» falt med ca. 80%

– Aksjer i «syndige aksjer» steg med 140%

– Gjennomsnittlig steg Standard&Poor-indeksen med 70%

Spørsmålet er hvor lenge vi skal la oss lure om at den grønne fremtiden vil føre til et bedre liv for oss alle.

En subsidiebasert økonomi er det motsatte av bærekraftig.

Å ta vare på miljøet, er imidlertid i alles interesse. Det fremmes best ved avgifter på uønsket aktivitet.