FARLIG SYSTEMENDRING

Innlegget nedenfor er en kommentar til et opprop fra 75 norske  «samfunnstopper» i juni 2020.

Innlegget er sendt til Stavanger Aftenblad, men ikke antatt der.

******************************************

En gruppe på 75 «samfunnstopper» hadde i Aftenbladet 24.juni et opprop for systemendring. Den 26.juni fikk de også rom for sine synspunkt i NRKs Dagsnytt 18.

Gruppens mener vi er i ferd med å undergrave vårt eksistensgrunnlag gjennom et økonomisk system basert på vekst og profitt. Det er i utgangspunktet fullstendig feil. Noen har nok utelukkende profitt som mål, men det aller meste av næringslivet har som mål å tilfredsstille et behov. Det gjøres gjennom et økonomisk system, markedsmekanismen. Overskudd (profitt) er helt nødvendig for at systemet skal fungerer (være bærekraftig) og skape verdier. Deler av dette overskuddet er i neste omgang grunnlag for skatter som finansierer all offentlig virksomhet, og velferdsstaten. Systemet styres til syvende og sist av prismekanismen, som sørger for reell konkurranse og ressursoptimalisering.

Av de 75 er over 50 enten offentlig ansatte eller kulturarbeidere. I all hovedsak kan det regnes med at disse lever av skatter fra verdiskapende arbeid. Det gjelder antakelig nesten alle øvrige underskrivere. De lever i stor grad av andres verdiskapende arbeid.

Innleggets innhold sammenfaller i stor grad med det med det Maurice Strong, den kanadiske politikeren som ledet Rio-konferansen i 1992, sa i 1995 (oversatt): «Er det ikke det eneste håpet for planeten at den industrielle sivilisasjonen kollapser? Er det ikke vårt ansvar å sørge for at det skjer?».

Innlegget er skremmende, og farlig. Det underslår fullstendig det faktum at den fantastiske utviklingen i velstand som har skjedd de siste 100-150 år skyldes nettopp det industrisamfunnet som er bygd opp. Underskriverne har intet konkret alternativ å vise til.

Omtrent samtidig med ovennevnte innlegg publiserte BP sin årlige status for verdens energi. Avsnittet om globale utslipp av CO2, som først og fremst er grunnlaget for de 75s bekymringer, er spesielt interessant. Fra ca. 1975 til i dag har totale utslipp av CO2 i industrialiserte land sunket med ca. 10%, og utslipp pr. Innbygger er sunket med nesten 20%. For utviklingsland har totale utslipp av CO2, i samme periode, økt med over 400% (femdobling), og er i dag nesten dobbelt så stort som for industriland. Utslipp pr. innbygger har økt med ca. 200%, og er fortsatt kun ca. 25% av i industrialiserte land. Dette har løftet milliarder ut av fattigdom, men mye står igjen. Det vil føre til nye store økninger i utslipp av CO2, men også nye milliarder kommer ut av fattigdom. Valget om hva som er best, bør ikke ære vanskelig.

Det er all grunn til å regne med at utslipp til, og skader på, naturen vil ha den samme utviklingen. Industrialiserte land er også på dette området best, men utviklingsland vil minske forskjellen

Kun det eksisterende økonomiske system vil være i stand til å realisere dette. At det gradvis vil skje endringer og forbedringer av systemet, er imidlertid naturlig. 

Verden har mange eksempler på store systemendringer. Få av disse har ført til et bedre liv for de som har vært berørt. Selv kommunistiske Kina måtte gå over til kapitalistiske metoder for å løfte innbyggerne ut av fattigdom. Om den kommunistiske delen av deres system vil overleve, gjenstår å se.

Ivar Sætre

Stavanger

Opprop

https://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/i/9v53gd/til-de-politiske-partiene-i-norge-opprop-for-systemendring

Maurice Strong

“Isn’t the only hope for the planet that the industrialized civilizations collapse? Isn’t it our responsibility to bring that about?”

Maurice Strong, kanadisk politiker og selverklært sosialist som ledet Rio-konferansen i 1992, 

til Elaine Dewar, sitert i The Cloak of Green (1995):

https://wattsupwiththat.com/2020/06/23/update-global-man-made-co2-emissions-1965-2019-bp-data/

Etter avsløring av økonomiske misligheter flyktet Strong til Beijing, der hans kommunistiske kusine et par år hadde vært Maos elskerinne: