Fakta om energibruk?

Vindkraftforkjemperne Ø. Isachsen og R. Hersvik (IH) fortsetter i Aftenbladet («Fakta om energibruk» den 3.9) med flere ukorrekte påstander om energibruk. De begynner med et misvisende diagram som viser forholdet mellom fornybar og fossil energiproduksjon i Norge. Ifølge diagrammet er andelen fossil energi ca. 94%, og fornybar 6%, et godt eksempel på  desinformasjon. Energi produseres først når det fossile brenslet forbrennes.

Når IH står fast på at Norge bruker 175 TWh (milliarder kWt), er det en sannhet med modifikasjoner. Det forutsetter at all brennverdi i fossilt brensel konverteres til elektrisitet, eller mekanisk arbeid. Det er umulig med en virkningsgrad på +/- 40%. Fossilt brensel i oppvarming, industrielt eller i boliger, har en høyere virkningsgrad, og 175 TWh er et teoretisk maksimum beregnet av økonomer. Det virkelige forbruket av energi er nærmere 60 enn 175 TWh, og uansett er andelen fornybar energi i Norge idag mellom 60 og 70%, langt høyere enn resten av Europa.

Tallene for subsidier til fossil energi som IH opererer med,  er hinsides all fornuft. Det IH kaller «subsidiestøtte», er i all hovedsak betalt direkte eller indirekte av fossilindustrien selv, gjennom reduserte inntekter, eller overføringer fra fossilindustrien til produksjonslandets innbyggere. Man kunne selvsagt valgt å selge fossile produkt til markedspris, og overføre disse midlene til innbyggere via trygder eller lignende (som i Norge), og derved gjøre innbyggerne i stand til å betale for bensinen. Å øke prisen er imidlertid en risikabel fremgangsmåte. Det ble forsøkt i Venezuela i 1989, med omfattende opptøyer som resultat, og offisielt 276 døde (uoffisielt over 2000). I de land det gjelder, er lave priser på energi en smøring av resten av økonomien, til beste for innbyggerne. At Skagen mener det ville være fornuftig for disse landa å flytte investeringer fra fossile til fornybare prosjektporteføljer, får stå for deres regning. Det ville i de fleste tilfelle antakelig føre til uroligheter og lavere nasjonale inntekter.

Om støtten til fornybar energi i Norge, nøyer IH seg med halve sannheter. Tilleggsprisen strømregningen (idag 1,5 øre/kWt) sier de vil «stige med noen øre de nærmeste åra, for så å falle ned mot null  de påfølgende år». Det korrekte er at prisen vil stige frem til 2020 (3-dobles), for så å falle til null i 2035, om over 20 år. Med et gjennomsnittlig tillegg på 2 øre/kWt, og et årlig forbruk på 120 milliarder kWt, betyr dette subsidier til fornybar energi på 500 kr/innbygger/år i 20 år. Å kalle dette «fornybart uten statlige subsidier» er å vri på sannheten, så lenge det er bestemt av Stortinget.

At vindenergi er en fornybar energikilde er det ikke uenighet om. Spørsmålet er om det er riktig å fremme utviklingen ved bruk av store offentlige, eller påtvungne private, subsidier. 

Støtte til videre utvikling, med sikte på en fremtidig bærekraftig industri, er det norske politikere burde fokusere på. Først når industrien kan stå på egne ben, vil de nye arbeidsplassene være bærekraftige.

Ivar Sætre

Sivilingeniør 

Stavanger