Et politikerstyrt Statoil?

Innlegg i Stavanger Aftenblad 8.8.2013 om norske politeres innblanding i styringen av Statoil (Equinor)

Aftenbladet har den siste tiden hatt flere store oppslag om Statoils mulige planer om utflagging av noen hundretalls, muligens opptil 1000, stillinger. Spesielt lokale, men også nasjonale, politikere har tatt sterkt til motmæle mot selv antydninger om slike planer. Disse politikerne synes selv å vite langt bedre enn Statoils ledelse hvordan selskapet best bør drives.

Men er et politikerstyrt Statoil (med mer populære ord demokratisk styrt) noe vi ønsker? I så fall kan interesserte lesere ta et blikk på historien til det venezuelanske statsoljeselskapet PDVSA de siste 10 åra (se f.eks. Wikipedia, eller Economist-artikkelen «Up in smoke»). Fra å være et av verdens mest veldrevne (og største) oljeselskap på slutten av 90-tallet, har det etter 2003 gått jevnt nedover. Da ble PDVSA omgjort til den bolivarianske statens sparegris. Kun en ti-dobling av oljeprisen har gjort det mulig å holde hodet over vannet.

Mange politikere (og andre) henviser til bakgrunnen for opprettelsen av Statoil, nemlig å være statens redskap for utvikling av petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. En viktig oppgave for selskapet var å sikre at det ble bygget opp lokal norsk kompetanse, og at petroleumsressursene ble tilfredsstillende utviklet. Det kan knapt herske tvil om at denne oppgaven er løst på en eksemplarisk måte (i samarbeid med Oljedirekoratet, Petroleumtilsynet, Stortinget og norsk industri). 

Men på 90-tallet begynte Statoil å bevege seg utenfor Norges grenser, og i 2002 ble selskapet delvis privatisert, og det ble børsnotert i Oslo og New York. Dette har gradvis endret Statoil til et middelsstort/stort globalt oljeselskap. Det må derfor styres som et globalt selskap, og ikke etter norske politikeres ønsker. Den logiske konsekvensen hadde vært å selge hele den statlige andelen av selskapet.

Det er heller ikke lenger behov for Statoil for å «sikre» norsk kompetanse. Kompetansen er allerede bygd opp, og vil høyst sannsynlig kunne utvikles videre like godt uten et statlig eierskap. Det norske politikere imidlertid må sørge for, er å legge forholdene til rette for at eksisterende bedrifter kan utvikles videre, og nye etableres. Det gjelder all slags næringsvirksomhet, og må i størst mulig grad gjøres med generelle virkemidler, ikke ved at politikere blander seg inn i ledelsen av selskapene.

Fordi den norske petroleumsvirksomheten er så viktig, og konsekvensene av gale avgjørelser kan bli så store, er det spesielt viktig å stille krav om at all ansvarlig ledelse, og en stor del av meste av teknisk ekspertise, er stasjonert i Norge. Virksomheten utenfor Norge, er det de aktuelle lands regjeringer som må være ansvarlig for å stille nødvendige krav til. 

Av økonomiske hensyn vil det i lengden være umulig å styre utflagging av utvalgte aktiviteter, uten at de aktuelle selskap i lengden svekkes. Det bør derfor heller ikke være noe politisk mål.

Det er forøvrig et stort paradoks at hele overskuddet fra den norske petroleumsvirksomheten, det vil si Oljefondet, i realiteten er en fordring på utenlandske tjenester. Den store fremtidige utfordringen for Norge er å sørge for at disse tjenestene ikke benyttes til å kjøpe varer eller tjenester som vi helst burde produsere selv. Gjør vi ikke det, kan vi risikere at vi importerer alt vi trenger. Som mange andre har hevdet, bør derfor en stor del av Oljefondet benyttes til utbygging av infrastruktur, men uten at kostnadene for dette skyves over på brukerne gjennom bomavgifter etc. Dette vil umiddelbart gjøre virksomhet i Norge mer konkurransedyktig. Kanalisering av ressurser til forskning/utdanning er en annen mulighet, men heller ikke her bør politikerne gjøre annet enn å legge forholdene til rette for verdiskapende virksomhet. Verdiskapingen må det i første rekke være aktørene som er ansvarlige for å planlegge og utvikle, i samarbeid med finansielle samarbeidspartnere (som «New venture») eller offentlige fond.

Vi bør alle være enige om at et bærekraftig fremtidig Norge kontinuerlig må sørge for den verdiskaping som er nødvendig for å opprette ønsket levestandard. Et politikerstyrt Statoil er et dårlig instrument.

Ivar Sætre

Sivilingeniør, Stavanger