Et godt skattesystem

Om det norske skattesystemet.

Skattesystemet er alltid et sentralt tema. Spesielt formueskatten og eiendomsskatten.

Alle er enige om at vi må ha en offentlig administrasjon og visse ytelser finansiert via Staten. Dette betales i hovedsak fra skatter og avgifter. Spesielt for Norge er et betydelig oljefond, bygd opp av skatter, og Statens direkte inntekter, fra petroleumsvirksomheten.

Omfanget av offentlig virksomhet skal ikke diskuteres her, men det er et faktum at den i Norge er vesentlig større enn de fleste land det er naturlig å sammenligne med. Det bør imidlertid være et skille mellom tjenester som betales av den enkelte direkte, og via Staten. Det totale skattetrykket må ikke bidra til å redusere privat innsats og ansvar.

Inntektsskatt betales av alle med en skattbar inntekt. Om den er progressiv, bør aldri marginalskatten overstige 50%.

Merverdiavgift (MVA) betales av alle som kjøper en vare eller tjeneste. Den bør holdes lavest mulig, og ikke overstige tilsvarende satser i nærliggende land. Det vil ellers kunne føre til en uønsket forskyving av næringsvirksomhet. 

Formueskatt betales av alle med formue over en viss størrelse. Den utgjør totalt rundt 1 prosent av statens inntekter.

Eiendomsskatt innkreves av kommunene, og utgjør en viss prosent av en eiendoms skattetakst. Ikke alle kommuner har eiendomsskatt.

Arveavgift ble avskaffet i Norge i 2014.

Formålet med skatter og avgifter er som nevnt å finansiere offentlig virksomhet og ytelser bestemt av Stortinget. Inntektsskatt og MVA utgjør hovedtyngden av dette. Selv om formuesskatten utgjør mindre enn 1% av statens inntekter, er den blitt et sentralt tema. Det hevdes på en side at den virker til inntektsutjevning, og sikrer at alle (også de rikeste) betaler skatt. På den annen side hevdes det at den for en stor del er skatt på produksjonsutstyr, og således reduserer mange bedrifters mulighet for å investere.

Formueskatten betales av all formue med et bunnfradrag. Formuer er bygget opp på to måter:

  1. Gjennom sparing, ved at deler av inntekt etter skatt blir satt til side. Sparingen er derfor allerede beskattet en gang.
  2. Gjennom verdiøkning og vellykkede investeringer av sparing.
  3. Gjennom arv, og verdiøkning av denne.

Sparingen er et resultat av verdiskapende og beskattet virksomhet (arbeid og produksjon). Beskatning av dette er således en dobbeltbeskatning, som ikke bør finne sted. At slik beskatning kan vanskeliggjøre verdiskapende virksomhet, er spesielt uheldig.

Skatt på arv er som nevnt avskaffet i Norge. Arv utgjør antakelig en vesentlig del av norske formuer. Det spesielle ved arv er at den ikke er et resultat av verdiskapende virksomhet av mottakeren, og uten at mottakeren har bidratt. Antakelig er arv hovedgrunnen til økende forskjeller. Spesielt har dette vært tilfelle de siste år fordi avkastning på kapital har vært høyere enn økning i inntekter (brutto nasjonalprodukt). Skal en gjøre noe med forskjeller i rikdom, bør det derfor gjøres noe med arv. 

Her er et forslag til et mer rettferdig system:

  1. Formuesskatten oppheves
  2. Arveavgiften gjeninnføres. Siden dette er en overføring av midler som mottakeren ikke har bidratt til, kan den gjøres sterkt progressiv.
  3. For å sikre at personer med stor formue også betaler skatt, innføres et system der en del av formuen (fratrukket et rimelig bunnfradrag) betraktes som inntekt (forvaltningsarbeid), og beskattes som dette.

Uansett må det endelige mål være et rettferdig skattesystem. Spesielt gjelder dette de som bidrar mest til landets verdiskaping. Det er tross alt dem vi alle skal leve av.

Linken nedenfor illustrere hvilke uheldige konsekvenser fravær av arveskatt kan ha, gjennom å overføre store formuer til veldedige stiftelser.

 

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar