Energi og velstand i Norge

Om vindkraft, annen energi, subsidier og velstand

I en artikkel om at «Equinor er klar til å bygge ut havvind i Norge», uttaler konsernsjef Eldar Sætre at «Det er per i dag ikke lønnsomt å bygge ut vind i Norge». Likevel er det mange, ikke minst Equinor og mange norske politikere, som ivrer for å sette i gang storstilte prosjekt med havvind i Norge, med den norske stat som sponsor. Equinor ønsker å «elektrifisere» oljefelt på Tampen, og ber om 2,5 milliarder kroner i støtte for dette (80% fra Enova).

De som ivrer mest for havvind, synes ikke å være klar over at Norge ikke har behov for denne energien. Elektrisitet er det til vanlig overskudd på. Ved en full overgang til elektrisitet som energibærer, er det ikke noe problem å øke tilgangen med over 50 TWh (30-40%).

Et hovedargument for havvind er at dette vil skape grunnlag for en stor ny norsk industri, ved å benytte erfaringer og kunnskap fra petroleumsvirksomheten til havs. Isolert sett er dette korrekt, men det synes som om de viktigste delene av et vindkraftverk er glemt. Den gigantiske propellen (vingene) og generatoren (nacellen) produseres utelukkende utenlands, og det er nok liten sannsynlighet for at disse delene noen gang blir produsert i Norge. Norge har i dag en meget konkurransedyktig marin virksomhet for installasjon og drift av vindkraft til havs. Dette er virksomhet som på sikt enkelt kan overføres til land med vindkraft til havs.

Lønnsomheten for vindkraft til havs, med faste eller flytende installasjoner, er langt fra konkurransedyktig uten kraftige subsidier. Det hevdes at kostnadene senkes år for år, men dette er n prosess som går stadig langsommere. Dessuten er det et kostnadselement som til stadighet underslås. For levering av ujevn strøm til et stamnett, kreves det balansekraft. Utgiftene til dette bæres i all hovedsak av verk som produserer balansekraft (fossile kraftverk og vannkraft). Tilgangen til stamnettet er også til sterkt reduserte priser (om det i det hele tatt betales for det). 

Det synes meget vanskelig å få en oversikt over totale direkte og indirekte subsidier forbundet med vindkraft, hverken på land eller til havs. Med bakgrunn i svenske tall kan de påregnes at produksjonskostnadene for vindkraft på land må økes med rundt 60% (fra 50 til 80 øre/kWh). For havvind antakelig mer. I Sverige har de tatt den drastiske beslutningen at samtlige kjernekraftverk skal stoppes. Det kan imidlertid skje at dette blir endret, når de fulle konsekvensene av dette blir klare. Kjernekraft er en meget stabil og pålitelig kilde for basiskraft.

Kostnadene ved byging av kjernekraft (i Sverige) er også fullt ut konkurransedyktig med vindkraft, antakelig betydelig lavere. Dette kommer i tillegg til at det er ingen forurensende utslipp fra kjernekraft, og ved å bygge moderne «breeder-reaktorer», kan til og med avfall fra gamle kjerneraftverk utnyttes. For Norge er støtte til utvikling av reaktorer basert på thorium, en ressurs Norge har mye av, et langt bedre alternativ enn å støtte utvikling av havvind.

Aftenbladet «kjenner lukten av et nytt industrieventyr» for havvind, og trekker paralleller til oppstart av norsk vannkraft og petroleumsvirksomhet. Denne samenligningen halter sterkt, for begge disse «eventyrene» ble startet opp uten noen form for subsidier, fordi disse virksomhetene dekket et konkret behov. For petroleumsvirksomheten var det nærmest motsatt, fordi de utelandske selskapene måtte bidra til oppbygging av norsk teknologi for å få lisenser.

Politisk styrt industriutvikling bidrar sjelden til realisering av lønnsom og verdiskapende virksomhet. Det er lite sannsynlig at det vil skje denne gangen heller.

Kilder: 

Lars Born: https://anthropocene.live/2019/05/24/vagen-tillbaka-till-fattigsverige/