,

Energi og velstand i Norge

I en artikkel i Stavanger Aftenblad/Sysla om bygging av anlegg for havvind i Norge  (https://sysla.no/gronn/eldar-saetre-equinor-er-klar-til-bygge-ut-havvind-norge/), uttaler konsernsjef Eldar Sætre i Equinor at «Det er per i dag ikke lønnsomt å bygge ut vind i Norge». Likevel er det mange, ikke minst Equinor og mange norske politikere, som ivrer for å sette i gang storstilte prosjekt med havvind i Norge, vel og merke med den norske stat som sponsor. Equinor ønsker å «elektrifisere» oljefelt på Tampen, men ber om 2,5 milliarder kroner i støtte for dette (80% fra Enova). 

De som ivrer mest for havvind, synes ikke å være klar over at Norge ikke trenger denne energien. Elektrisitet er det til vanlig overskudd på. Selv ved en full overgang til elektrisitet som energibærer, er det ikke noe problem å øke tilgangen med over 50 TWh (30-40%).

Et hovedargument som brukes for havvind, er at dette vil skape grunnlag for en stor ny norsk industri, ved å bygge på erfaringer og kunnskap fra petroleumsvirksomheten til havs. Isolert sett er dette korrekt, men det synes som om de viktigste delene av et vindkraftverk er glemt. Den gigantiske propellen (vingene) og generatoren (nacellen) produseres utelukkende utenlands, og det er nok liten sannsynlighet for at disse delene noen gang blir produsert i Norge. Norge har i dag en meget konkurransedyktig marin virksomhet for installasjon og drift av vindkraft til havs. Dette er imidlertid en virksomhet som på sikt enkelt kan overføres til land med vindkraft til havs, og med langt lavere lønninger enn de norske.

Lønnsomheten for vindkraft til havs, med faste eller flytende installasjoner, er langt fra konkurransedyktig uten betydelige subsidier. Det hevdes at kostnadene senkes år for år, men dette er en prosess som går stadig langsommere. Dessuten er det flere kostnadselement som til stadighet underslås. For levering av ujevn strøm til et stamnett, kreves det balansekraft. Utgiftene til dette bæres i all hovedsak av verk som produserer balansekraft (fossile kraftverk og vannkraft). Tilgangen til stamnettet er også til sterkt reduserte priser (om det i det hele tatt betales for det). Dette er det norske strømkunder som har betalt.

Det synes meget vanskelig å få en oversikt over totale direkte og indirekte subsidier forbundet med vindkraft, hverken på land eller til havs. Med bakgrunn i svenske tall (se kilde nedenfor) kan det påregnes at produksjonskostnadene for vindkraft på land må økes med rundt 60% (fra 50 til 80 øre/kWh). For havvind antakelig mer. I Sverige har de tatt den drastiske beslutningen at samtlige kjernekraftverk skal stoppes. Det kan imidlertid skje at dette blir endret, når de fulle konsekvensene av dette blir klare. Kjernekraft er en meget stabil og pålitelig kilde for basiskraft.

Kostnadene ved bygging av kjernekraft (i Sverige) er også fullt ut konkurransedyktig med vindkraft, antakelig betydelig lavere. Dette kommer i tillegg til at det er ingen forurensende utslipp fra kjernekraft, og ved å bygge moderne «breeder-reaktorer», kan til og med avfall fra gamle kjernekraftverk utnyttes. For Norge er støtte til utvikling av reaktorer basert på thorium, en ressurs Norge har mye av, et langt bedre alternativ enn å støtte utvikling av havvind.

Aftenbladet, og mange med dem, «kjenner lukten av et nytt industrieventyr» for havvind, og trekker paralleller til oppstart av norsk vannkraft og petroleumsvirksomhet. Denne sammenligningen halter sterkt, for begge disse «eventyrene» ble startet opp uten noen form for subsidier, fordi disse virksomhetene dekket et konkret behov. For petroleumsvirksomheten var det nærmest motsatt, fordi de utenlandske selskapene måtte bidra finansielt til oppbygging av norsk teknologi for å bli tildelt lisenser.

Politisk styrt industriutvikling bidrar sjelden til realisering av lønnsom og verdiskapende virksomhet. Det er lite sannsynlig at det vil skje denne gangen heller.

Figuren nedenfor viser kostnadsutviklingen for kjernekraft (USD/kW). Frem til ca. 1970 falt kostnadene jevnt. Etter denne tid steg kostnadene. En sterkt medvirkende grunn til dette var antakelig den økte frykten for ulykker med kjernekraft. Faktum er imidlertid at kjernekraft statistisk er den klart sikreste form for energiproduksjon, og utviklingen de senere år gjør det mulig med kraftverk som ikke kan løpe løpsk: SMR (Small Modular Reactors), breeder-reaktorer og reaktorer basert på Thorium.

Kilder: 

Lars Born: https://anthropocene.live/2019/05/24/vagen-tillbaka-till-fattigsverige/